Henger med menigheten hele døgnet

Feltprest Olberg synes han har en spennende menighet å forholde seg til. – Vi lever sammen med menigheten og treffer dem 24 timer i døgnet, sier han.

Feltprestene er alltid tilgjengelig for soldatene. Men sosiale medier har tatt fra dem litt av arbeidet.

Av Christian Nicolai Bjørke

Han ruver ikke i landskapet, men mener at den viktigste oppgaven som feltprest er å være synlig.

– Alle skal kjenne til feltpresten før de eventuelt blir oppsøkt med et dødsbudskap eller lignende, sier Tor Simen Olberg (57), garnisonsprest i Oslo som har virket som feltprest i flere avdelinger både her hjemme og i utlandet.

Korset på høyre side av brystkassa vitner om at dette er en person som skal ha tid til å høre på deg hvis du er menig soldat i Det norske forsvaret. Men Olbergs erfaring etter 16 år som feltprest, er at antall sjelesorgsamtaler synker.

– Jeg tror at flere samtaler med hverandre eller bruker sosiale medier til å få unna tanker og frustrasjoner, sier Olberg.

Noe annet har også endret seg: De som kommer til sjelesorg er mye mer åpne om livet sitt – så lenge de vet at feltprestene har fullstendig taushetsplikt.

– Unge mennesker har ikke noe problem med å snakke om det man før i tiden ville kalt privat, som for eksempel psykiske lidelser eller problemer i hjemmet.

Olberg tror det gjenspeiler en større åpenhet innen helsevesenet.

– Tidligere gikk man til presten fordi det var stigmatiserende å gå til psykolog. Slik er det ikke lenger. Samtidig kan det for noen være en fordel at presten ikke fører noen journaler. Ingenting av det som sies kan havne på «rullebladet» ditt, sier han.

– Vernepliktige soldater er hovedsakelig i aldersgruppen mellom 19 og 25 år. Hva betyr det for hvilke temaer som kommer fram i sjelesorg?

– Et av de vanligste temaene er «jeg mistrives». Men det handler også mye om krig og fred, rettferdighet og maktbruk. Et vanlig tema er handler om å oppleve noe fremmede, for eksempel å leve ut en militær livsstil der du hele tiden får beskjed om hva du skal gjøre, få opplæring i våpen eller virke i andre kulturer.

– Snakkes det om tro?

– Min erfaring er at det er få som kommer direkte til presten og vil ha hjelp til å tro. I uformelle settinger snakkes det mye om det. Men da handler det mer om å utfordre presten på dogmatiske eller etiske spørsmål.

Olberg synes han har en spennende menighet å forholde seg til.

– Vi lever sammen med menigheten og treffer dem 24 timer i døgnet. Vi må hele tiden være klare til å svare på innspill, anklager og spørsmål.

Hele døgnet
En vanlig hverdag som feltprest begynner gjerne med egen andakt, før det administrative livet legger bånd på noen timer. Feltpresten har ansvaret for etikkundervisning og det tar tid å forberede den. Innimellom er det sjelesorgsamtaler og oppsøkende virksomhet – hvis det er tid før arbeidsdagen er over.

På utenlandsoppdrag er det annerledes. Der er det ingen som jobber ni til fire. Dagene kan bli så lange som 18 timer.

– Det er alltid noe som skjer i en camp, og det er ikke sånn at feltpresten går hjem etter middag. Når vi er så mye rundt, blir vi synlige på en helt annen måte.

Feltpresten har også ansvar for soldatlag – et velferdstilbud til menige og korporaler som ofte inneholder gudstjeneste eller en andakt. Det er ofte her at feltpresten trer tydeligst fram som prest.

– Jeg tror de fleste feltprester ønsker at soldatlag skal være mer enn bare hyggeprat, men hvordan det utføres er forskjellig. Uansett skal det være lov å få en vaffel uten å få med salmesang på kjøpet, sier Olberg.

Legger til rette
Nesten alle de 60 feltprestene i Forsvaret er tilknyttet Den norske kirke.

Feltprestkorpset ledes av feltprosten, som igjen er under tilsyn av biskopen i Oslo. Selv om ingen feltprester er tilknyttet andre religioner enn den kristne, har de likevel ansvar for å legge til rette for at den enkelte soldat kan utøve sin religion eller livssyn.

– Vi sørger for at matforskrifter blir etterfulgt og at bønnefasiliteter er til stede. Vi kan ikke være liturger for soldater med en annen religion, men sjelesørgere kan vi være. Jeg har hørt muslimer si at de heller vil snakke med meg enn med imamen, for i motsetning til ham har jeg kunnskap om hvordan livet i Forsvaret og Norge er, sier Olberg.

– Hva er det vanskeligste ved å være feltprest?

– Å bringe nyheter om sykdom og død. Det har jeg gjort mange ganger. Den biten er faktisk mer traumatisk når du er hjemme enn i utlandet. Å reise alene hjem til en familie og fortelle at en far, mor, bror eller søster er død, er tungt. På utenlandsoppdrag deler du settingen med mange.

– Hvem går du til for å dele de tunge øyeblikkene?

– Det er til Gud og Jesus, da, sier Olberg, smiler og fortsetter:

– Det kan være en byrde å ha taushetsplikt – det kjenner andre prestekolleger til. For min egen del har jeg benyttet meg av sanitetspersonell. De jobber litt på samme måte.

Fra Tor Simen Olbergs feltpresttjeneste i Afghanistan.

Denne artikkelen er i kategorien Livsnær og relevant, Tilgjengelig.