Tid til å erfare Guds nærvær

Tore Laugerud og Liv Hegle Sjøflot (foto: Tone Leksbø, Areopagos)

Dialog-prester samtaler om hvilken rolle språket spiller i møte med unge, søkende mennesker.

 

Av Thea Elisabeth Haavet

Tore Laugerud er prest i organisasjonen Areopagos, en stiftelse som arbeider for at kristen tro og praksis blir presentert troverdig for åndelig søkende mennesker i dag. Det skjer først og fremst gjennom samtaler og åndelig praksis. En av satsingene deres er «I Mesterens Lys», der Liv Hegle Sjøflot er prest. «I Mesterens Lys» deltar blant annet på alternativmesser. Der er de til stede for å lytte og lære av søkende mennesker, holde seminarer, delta i samtaler og med forbønn og velsignelse.

Liv Hegle Sjøflot (L): Vi har mange gode samtaler med folk vi møter på alternativmessene. De fleste tenker likevel ikke at kirken er et sted de kan gå til med sin åndelige lengsel og søken.

– Hva tror du kan være årsaken til dette?

L: Det handler mye om språk. Mange føler at kirka snakker et veldig reduksjonistisk språk som gjør at de ikke føler seg hjemme der. Det blir for rasjonelt og for mange ord. De finner ikke de åndelige opplevelsene og erfaringene de søker etter i kirka. Derimot møter de kirkas dogmatiske språk – som mange reagerer negativt på.

Tore Laugerud (T): Du er inne på mye her. For det første er det dogmatiske språket fjernt fra hverdagsspråket. Både Bibelen, salmeboka og liturgien har et språk som er lite umiddelbart tilgjengelig for folk som ikke er vokst opp med det. Tenk for eksempel på det teologiske begrepet ”rettferdiggjørelse”. Hva sier det til dagens unge? I tillegg er det dogmatiske språket et fastlåst språk hvor svarene ligger klare. Det kolliderer kraftig med vår tid hvor autoritet skapes innenfra ut fra den enkeltes erfaring.

L: Utrolig mange av de vi møter på alternativmessene har hatt ungdomstida i kirka, men etterpå har de ikke funnet det de har trengt der. Mange deler erfaringer av vonde møter med kirka. De føler at de ikke er blitt forstått, og at det ikke har vært et stort nok rom til å dele spørsmål og erfaringer som er litt på siden. Derimot har de blitt møtt med fasitsvar som de ikke har vært klar for å ta imot. Derfor har de søkt andre steder etter fellesskap og bekreftelse.

T: Jeg tror Den norske kirke har undervurdert betydningen av at folk får erfaringen av å bli sett og lyttet til. Den respekten som vises og den verdien man gir mennesker gjennom å lytte til dem har en stor sprengkraft. Vi har vært alt for opptatt av hva vi skal svare og hva vi skal tilby.

– Når dere lytter, hva opplever dere som de unges viktigste eksistensielle spørsmål?

T: Jeg tror det går i retning av: Er det noen som elsker meg der ute? Er jeg elsket? Kan jeg elske meg selv? Kirken må svare på det. Den gir svar når unge mennesker blir sett og lytta til.

L: Det handler også om å hjelpe mennesker til å erfare Guds nærvær i våre liv – og å erfare det som et kjærlig nærvær. Hvordan kan vi ha tillitt til Gud hvis vi ikke er sikre på at han vil oss vel? Gud er ikke en litt skummel fremmed, men den som har villet oss og avlet oss i kjærlighet.

T: Jeg er enig. Å lære Gud å kjenne begynner med å erfare Guds nærvær. Mystikeren Tomas Merton har sagt: ”Det dypeste jeg har funnet i meg selv er at jeg er elsket av Gud”. Jeg tror dette berører svaret på det aller dypeste eksistensielle ropet til mennesker i dag.

L: Vi ser at samfunnsutviklingen etterspør erfaringene framfor dogmene. Derfor spør jeg meg: Bruker vi erfaringsspråket i kirken? I lengden er vi ikke i stand til å formidle troen inn i vår tid dersom vår egen erfaringsdimensjon av troen ligger brakk. Det handler om å praktisere troen og få troen ned i kroppen.

T: Kroppslige åndelige praksiser er veldig viktig for vår tid, men dessverre i liten grad tilgjengelig i kirka. Det er viktig å ta kropp og bevegelse mer inn i kirkerommet. Tomas-messen var jo et forsøk på det. Bak den lå erkjennelse av at kroppen omtrent ikke er tilstede i våre høymesser. Her har kirken mye å lære av nyåndeligheten, som med sin holistiske livsinnstilling har erfart kroppens betydning for det åndelige. En slik kroppspraksis kan være meditasjon, bibliodrama, dans og mange andre ting.

– Men mange vil vel være skeptisk til meditasjon i kirken?

L: Meditasjon i kristen sammenheng handler ikke først og fremst om å tømme seg – men å bli fylt av noe. Det handler om å rette oppmerksomheten mot Jesus og det guddommelige. Jeg kan ikke forstå at vi som kirke skal være skeptiske til det.

T: Her er vi inne på den lutherske kirkens mangelsykdommer. Da reformasjonen ble innført i Norge opplevde kirken vår to store tap – nemlig den estetiske og den kontemplative tradisjonen. For det første ble kirkene nesten ribbet for sine bilder. Ikke noe sted ble dette gjennomført så radikalt som i Norge og Danmark. I tillegg mistet vi den kontemplative tradisjonen ved at klostervesenet ble oppløst. Grunnen til at vi har kunnet leve med dette en stund var at det kognitive og verbale ble satt så høyt i samfunnet generelt. Men i dag spør folk etter et mer helhetlig språk, og det er viktig at vi tetter hullene etter disse tapene.

L: Veldig mye av det som tilbys av verktøy og metoder i andre spirituelle retninger har også kristendommen i sin tradisjon. Denne gjenglemte verktøykassa må kirka nå ta fram igjen.

– Hvordan kan kirken integrere disse aspektene i vår tid?

T: En ting jeg tror er veldig viktig er å utforme ritualer for flere sider av livet og øke bevisstheten om å ta i bruk ad hoc-ritualpraksiser. Et eksempel er jenta som hadde kranglet med faren sin før han døde, og som sammen med presten utviklet et ritual der de blant annet leste et brev til ham ved graven.

L: Folk har behov for ritualer og symbolspråk når de ikke selv har ordene, og dette kan kirka bruke mer av. I tillegg: Bildene som taler til følelsene våre uten å måtte gå veien om intellektet. Forbønnen. Velsignelsen. Meditasjon og stillhet.

T: I Ignatiuskirken i Paris har de utviklet en gudstjeneste som er blitt til i ignatiansk tradisjon, og som nettopp retter seg mot aldersgruppen 18-30 år. Den blir kalt ”gudstjenesten som tar sin tid”, og inneholder bibelundervisning, tyve minutters stillhet og syv minutters samtale i smågrupper. Den er blitt veldig populær, og har spredt seg til mange steder i Europa. De unge sier at det er den lange stillheten som trigger.

L: Selvutvikling er veldig i tida nå. Her har kirka mye å komme med. Hva med forkynnelse av helliggjørelsen for eksempel? Paulus sier mye spennende om å vokse i troen, utvikles og modnes. Vi har vært for redde for å ta fram dette.

T: Ja, jeg tror en av mangelsykdommene i vår lutherske kirke er mangelen på en utviklingsdimensjon i troen. Det lutherske prosjektet har gått ut på å flytte folk fra kategorien ufrelst til frelst – og så ser man seg ferdig. Hvilken appell har det til unge mennesker i dag?

– Hva kan gjøres for at kirken skal ha større appell til de unge?

T: Jeg tror liturgiens språk må formes i nye retninger.  Det proklamatoriske må mykes opp så liturgien blir mer innbydende og spiller mer på mysteriet enn de klare svarene. Og så må stillheten inn i gudstjenesten, minst to minutter her og der. Kirken bør utvikle estetiske praksiser i det kontemplative feltet som har det med lytting og dialog i seg, for eksempel meditasjonsgrupper og Taize-bønn.

L: Det er nesten utrolig å se hvor mange i aldersgruppen 18-30 år som drar på Taize-gudstjenester, til tross for at de er veldig enkle og ikke spesielt spennende.

T: Jeg spurte broder Alois, som leder Taize, hva attraksjonen er. Han svarte at det er tre ting; stillheten, enkeltheten og fellesskapet. Men da han var på besøk i Norge sist la han vekt på noe helt annet. Han sa: Vi gir ikke unge noe som helst i Taize, men vi lytter til dem.

L: Det stemmer. Brødrene samtaler med de unge i små grupper og etter gudstjenestene stiller alle brødrene seg rundt i lokalet og er tilgjengelig for samtale.

T: De fleste som kommer inn i vår sammenheng opplever at vi har en mer åpen og lyttende holdning enn de er vant til. De sier at andre kristne steder er mer opptatt av å gi dem svarene.

OM SAMTALEPARTNERNE:

Tore Laugerud (61). Prest og leder av Areopagos sitt arbeid i Norge. Er særlig opptatt av hvordan kirken kan møte den åndelige lengsel i vår tid. Arbeider blant annet med å fremme en åndelighet med vekt på stillhet og meditasjon, og med kirkens møte med nyåndelighet. Er mye brukt som foredragsholder.

Liv Hegle Sjøflot (57). Areopagosprest. Arbeider med å rekruttere og lære opp kristne – blant annet mange unge – til tjeneste på alternativmesser over hele landet og med kirkens oppfølging av mennesker med en nyåndelig orientering.

Denne artikkelen er i kategorien Ord og sakrament.
  • Sigurd

    Kirkens budskap har mye å gi til andre enn de av oss som er «vokst opp» med hele budskapet. Liv Hegle Sjøflot har bl.a. ved deltagelse på «Alternative messer» erfart mer av hvordan formidling kan skje i vår tid. Respektfull lytting. Språk som gir mening.Se dialogen mellom henne og Tore Laugerud.

  • Christian

    utrolig vittig når en går inn på en side for unge i kirken, så er det representert med et bilde ved kirkens seniorer 🙂 typisk kirken!

    • Anonym

      Takk for din kommentar! Seniorene har mye å lære oss, men heldigvis har vi mange saker med unge også, les f.eks «Mer enn bare babbel», «Kirken må bli mer som IKEA» eller «Kyrkja er best på sorg».