Apostler anno 2012

I F2 samles cellegruppene oftere enn det er gudstjeneste. På denne måten skapes et sterkere fellesskap, mener cellegruppemedlemmene. Fra venstre: Astri Stangeland, Ragnhild Lindhjem, Joakim Stangeland, Jarle Aarbakke Tollaksen og Tonje Høvik Dale. Foto: Privat

I menigheten F2 på Fagerborg i Oslo er det like mye fokus på cellegrupper som på gudstjeneste. Slik senkes terskelen for å invitere venner. Og slik blir det lettere å leve sammen – med inspirasjon fra de første apostlene.

av Øyvind Stople Sivertsen

F2 er en ung menighet, i de aller fleste betydninger av begrepet. Den snart sju år gamle menigheten, som har ærverdige Fagerborg kirke som utgangspunkt, har nesten utelukkende medlemmer mellom 18 og 30 år. Men tankegangen i menighetslivet er eldgammel.

Annenhver søndag feires det gudstjeneste i den store steinkirken, sentralt plassert mellom Stensparken og Majorstua, to spydkast unna Bislett stadion. De øvrige søndagene er det mer uformelle samlinger. Hver uke møtes de fleste i menigheten til cellegruppe – til bønn, bibelstudier og samtale.

– Vi er en ung kirke, og har klart flest unge medlemmer. Majoriteten er mellom 18 og 30 år, sier Torbjørn Ims Østby, leder i menigheten.

Vil leve livet sammen
F2 vil være mer enn en menighet som holder til i en kirke. De vil kjenne hverandre. De ønsker å være rause, gjestfrie og inkluderende. De vil gi de som kommer til menigheten lyst til å komme tilbake. Det er derfor de åpner sine egne hjem for hverandre hver eneste uke.

– Vi vil leve livet i lag. Bibelen snakker om oss som en familie. Menigheten er storfamilien, mens de ulike cellegruppene er de nærmeste i familien. De tar vare på hverandre, lever med hverandre og bruker tid sammen, sier Astri Stangeland, som er ansvarlig for cellegruppene i F2.

Cellegruppene er ifølge henne selve livsnerven i fellesskapet i F2.
– Jeg mener det er en god, dynamisk og naturlig måte å samles på. Man får mer tid til å være personlig. Bibelen snakker jo om mindre fellesskap. Bibelen sier vi ikke skal leve alene. I Apostelgjerningene står det jo om at de første kristne levde mye av livet sammen, påpeker Stangeland.

Gir trygghet og utfordringer
Torbjørn Ims Østby mener organiseringen gjør at de som tilhører menigheten blir mer trygge. Men de blir også mer utfordret.

Leder Torbjørn Østby. Foto: Privat

– Vi gjør det på denne måten fordi vi tror det er en veldig god arena for å bli kjent med Gud, og å utfordre hverandre, sier Østby.
– I cellegruppene får vi et trygt og godt fellesskap. Jeg mener det er bedre enn å bare møtes til en gudstjeneste – det blir lettere å se hverandre og å dele ting. Når det er sagt, syns vi gudstjenesten også er viktig. Vi har en tanke om at cellegruppene skal rullere på å bidra under gudstjenesten rent praktisk, forteller han.

Han viser til at cellegruppene får ansvar for å planlegge og gjennomføre oppgaver i gudstjenestene, for eksempel kirkekaffe, estetikk, tekstlesning eller være kirkeverter. Tema for hver gudstjeneste danner utgangspunktet for samtalen på neste cellesamling. Spørsmål til cellegruppene sendes ut på mail etter hver gudstjeneste.

Fascinert av de første kristne
Når det er blitt så mange med i cellegruppen at den har vokst seg for stor til studenthybelen eller leiligheten, deles cellegruppen i to. Eventuelt går noen går ut og starter opp en ny gruppe. Akkurat slik en human celle deler seg når den er moden for det.
Inspirasjonen er hentet fra Det nye testamentet.

– Når jeg leser Apostelgjerningene, blir jeg veldig fascinert over hvordan de første kristne levde sammen. Jeg syns det er et utrolig godt utgangspunkt for en måte å leve på. Andre mennesker ser at dette er godt, og da tenker man kanskje at det er et sted man ønsker å være selv. Til eksempel og etterfølgelse, kan man si. Vi har gjort om apostlenes livsstil til en noe tilpasset 2012-versjon – man kunne jo ha bodd i samme hus og spist måltid sammen hver dag, men det gjør vi ikke, sier Østby.

Omsorg, utrustning, bønn og bibelstudier står i fokus på F2s cellegrupper. Her diskuterer Jarle Aarbakke Tollaksen og Tonje Høvik Dale. Foto: Privat

– Vi i cellegruppa er veldig mye sammen, og forsøker å møtes utenom søndager og selve cellegruppa også. Neste helg skal vi for eksempel på hyttetur sammen. Medlemmene i cellegruppa var også gjester i bryllupet da jeg og mannen min giftet oss, forteller Stangeland.

Senker terskelen
Selv om F2 er en ung menighet, tror Stangeland det er overføringsverdi i dette opplegget også til andre menigheter.
– Jeg tror alle kan bruke denne formen. Mine erfaringer tilsier at det fungerer. Det blir enklere å møtes, men det koster jo en del å slippe andre mennesker så nært innpå seg, påpeker hun.
Hun hevder det ikke er mye koordinering og administrasjon med å organisere menigheten på denne måten.
– Nei, jeg tror faktisk man kan spare mye tid. Det blir enklere å se folk. Man har et sikkerhetsnett dersom ting blir kjipe. Og det er en fin måte å misjonere på. Vi var sju da vi begynte, og er ti nå. Vi forsøker å få med folk inn i gruppa. Terskelen hjemme hos oss er lavere enn terskelen i kirken, sier Stangeland.

Du skal ikke se bort ifra at døren er høy og at porten er vid også.

Denne artikkelen er i kategorien Livsnær og relevant, Relasjoner og fellesskap.
  • Torbjørn

    F2 er et sammarbeid mellom Fagerborg menighet og Det Norske Misjonsselskap. Du kan lese mer om F2 og cellegruppene på http://www.f-2.no.

  • Aino

    liker ikke ordet cellegruppe. Minner om opphav til ekstremisme i annen religion eller fengselcelle. Må da finnes andre fine ord å velge imellom.