Utfordrer til nye trospraksiser

Foto Lars Verket, Korsvei 2011

Korsvei 2011, foto: Lars Verket

Korsvei-presten og SubStans-lederen opplever at praksis er viktigere enn ord for å få med unge voksne.

Av Thea Elisabeth Haavet

Tone Stangeland Kaufman og Stian Kilde Aarebrot har mer til felles enn at de er teologer. De har blant annet bakgrunn fra å være med å bygge alternative former for fellesskap innenfor kirken. Tone har vært aktivt med i Korsvei-bevegelsen siden 1996. Hver sommer møtes alt fra barnefamilier til single og pensjonister for å snakke om hva det vil si å følge Jesus i vår tid – og å finne konkrete måter å leve dette ut i hverdagen.
Det er også fokuset for SubStans – som fokuserer på å flette åndelig liv sammen med et engasjement for verden. Denne bevegelsen springer ut fra SubChurch, en ung menighet i Oslo som Stian har vært med å bygge opp. Begge teologene har følt på kroppen hvor utfordrende det kan være å bygge gode fellesskap på tvers av alder – selv for de mellom 18 og 30 år.

Stian: Erfaringen fra SubChurch er at den største utfordringen er å knytte ungdom og unge voksne sammen. Det er ikke alltid en person på 18 og 29 år går så godt sammen. De har ikke nødvendigvis så mye til felles og det kan være farlig å se på dem som en gruppe, sier Stian.
Tone: En person på 25 med barn har mer til felles med en på 35 med barn enn med en 29-åring uten barn. Så jeg tror det kan være mer tjenlig å dele inn unge-voksne gruppa i de som har barn og familie og de som ikke har det.

Stian: Jeg kjenner meg veldig igjen i det. Nå har vi en datter som snart blir ett år. Vi har merka at å få barn har gitt oss helt andre prioriteringer i forhold til kirke og fellesskap enn før.

Tone: Ja, forskning viser at når folk får barn flytter de gjerne tilbake til sitt hjemsted – og da når du først og fremst foreldrene gjennom barnearbeidet.

Stian: Det har vi også sett i vår menighet. I tillegg har mange begynt å gå i pinsemenigheten Filadelfia fordi de har det beste barnearbeidet i byen. De er ikke selv pinsevenner og liker ikke gudstjenesteformen, men de vil gjøre det som er best for barna.

Tone: Sosialt har denne gruppa også andre behov enn unge, single studenter.  For unge voksne uten barn betyr venner veldig mye. Derfor søker mange av dem et nært felleskap der man følger hverandre tett, nesten som en ekstra familie. Hvis ikke kirka klarer å tilby dette, vil de finne det i studiemiljøet eller et annet sted.

Stedet der du lærer veien
Både Stian og Tone har erfaring fra Korsvei, en økumenisk bevegelse som ser på hva det vil si å leve som Jesu disipler i vår tid. Bevegelsen fokuserer på å leve enklere, skape rettferdighet, bygge fellesskap og søke Jesus. Stian leder i tillegg SubStans, som har mange av de samme verdiene og målene som Korsvei. De fokuserer på å flette åndelig liv sammen med et engasjement for verden, og arbeider for dette gjennom Jesusdojoer. Ordet dojo er navnet på treningslokalet innen japansk kampsport og betyr direkte oversatt ”stedet der du lærer veien”.  En Jesusdojo er et tidsavgrenset eksperiment med en høy grad av forpliktelse. Gruppen samles ukentlig over fire til seks uker, og sper på med en god dose egeninnsats mellom samlingene.

Stian: Vi tror at å lære å gå Jesu vei minner mer om kampsportens disiplinerte trening enn studiehverdagens teoretiske læring, og at det er noe som bør gjøres i fellesskap. Og min erfaring er at fellesskap som er basert på felles interesser er det som fungerer best, som for eksempel Korsvei og SubStans. Hvis en sak er målet, blir felleskapet en bonuseffekt. Da kommer alder litt i bakgrunnen.

Tone: Jeg støtter det du sier. Når noe oppleves som eksistensielt viktig, kan dynamiske fellesskap vokse fram rundt dette. Jeg tror det samme gjelder gudstjenestene våre. De må angå livet og oppleves eksistensielt relevante. Da tror jeg de kan berøre alle aldre.

Stian: Vi har opplevd at når vi samles om felles prosjekt som er større enn den enkelte, kan vi favne alt fra tenåringer til pensjonister. Vår siste Jesusdojo handlet om kontemplativ bønn, og vi hadde deltagere fra 18 til over 60 år. Vi satt sammen i stillheten og hadde det fint, delte med hverandre og tenkte ikke på alder.

Tone: Jeg tror en invitasjon til et eksperiment er en utrolig god måte å tilnærme seg praksiser. Det er en inviterende og åpen tilnærming som jeg har sans for.
Stian: Hvis fellesskapet har en praksis, så hever man seg litt over andre klassiske identitetsmarkører som ofte er det som setter klart skille mellom oss og dem. Ofte gjelder dette musikken. På Korsvei stortrivdes jeg på seminar, men vrir meg av musikken. Den er ikke min stil og identitet, så musikken dytter meg litt bort.

Tone: Det kan jeg godt forstå. Jeg følte det også slik før jeg ble vant til formen.

Stian: Jeg tror mange unge mennesker som går på gudstjeneste i Den norske kirke føler det samme. Men hvis innholdet fenger – kan de svelge en del kameler når det gjelder musikk, språk, kirkerom og andre formelementer. Derfor bør vi snakke mindre om form og mer om: Hva gjør vi egentlig som kirke? Her mener jeg praksiser blir veldig viktig.

Bønn og handling
Både Korsvei og Substans har fokus på at bønn og handling skal gå hånd i hånd gjennom kontemplasjon og aktivisme. Mens SubStans tilbyr hjelp til en forpliktende trospraksis gjennom Jesusdojoer, har Korsvei utviklet et lignende tilbud gjennom Veigrepsfellesskapet. Veigrepene er inspirert av Korsveis verdier og beskriver en praksis for bønn og bevisst disippelliv som man kan forplikte seg til i et år om gangen. Veigrepene forutsetter reisefølge i små og større fellesskap som møtes jevnlig for å hjelpe hverandre til å følge denne trospraksisen eller «livsregelen». Både Tone og Stian tror tilbud om å leve ut slike trospraksiser i et fellesskap er helt avgjørende for kirkens framtid.

Tone: I USA ble det forska på hva som kjennetegner mainline-kirker som opplever vekst. De fant ut at det var at disse kirkene reengasjerte seg i kristne praksiser av ulike slag – ut fra sin kontekst. Det kunne for eksempel være å jobbe kollektivt med gjestfrihet eller gudstjenestefornyende arbeid. Dette opplevdes revitaliserende for mange ulike typer folk og alder ble mindre viktig.

– Hva slags praksiser bør menighetene i Den norske kirke satse på?

Stian: Det kan være praksiser som kontemplativ bønn, faste eller å feire hviledagen på en ny måte. Slike praksiser er veldig stappet med innhold i forhold til form, og det gjør de lettere å samle seg om.

Tone: Min erfaring er at de mest bærekraftige praksisene vokser fram nedenfra ut fra lokale ressurser. Man må leke litt med tanken: Hva kan være aktuelt for oss? Hva er mulig der vi er? Noen menigheter har folk som er veldig opptatt av miljø – andre har folk som har erfaring med kontemplativ spiritualitet.

Stian: Jeg tror mange er i ferd med å gjenoppdage klassiske kristne praksiser, som for eksempel å leve enklere, kontemplativ bønn eller å faste. Jeg tror det har krutt i seg fordi det er så motkulturelt og svarer på en del lengsler som finnes i vårt stressa forbrukssamfunn.  Mange i 18-30 generasjonen leter etter en måte å gjøre opprør på. Derfor tror jeg slike praksiser kan samle denne generasjonen.

Tone: Ja, det stemmer. Alt har jo blitt gjort før, så vi ser at mange unge velger å gå i den andre retningen og bli mer konservative. Flere unge velger for eksempel å gifte seg.

Stian: Vi ser at unge mennesker som vokste opp med foreldre som hadde mange partnere eller et liberalt forhold til alkohol, selv velger det motsatte. I Sør-Europa strømmer ungdom til den katolske kirke som er utdatert i forhold til storsamfunnets syn på verdispørsmål. Det er helt klart fordi det er en motreaksjon ute og går.

Tone: Jeg synes en viktig ting er å utfordre kirkas ofte konservative forståelse av familie. Man kan tenke mer radikalt og utfordre familier til for eksempel å be single i menigheten med hjem på julefeiring. Generelt har jeg stor tro på måltidsfellesskapet som praksis, for eksempel å arrangere jødisk påskemåltid eller å feire «thanksgiving» sammen som en utvida høsttakkefest. Dette er gode praksiser på tvers av alder.

Stian: I kirken kan vi lett bli veldig opptatt av å gjøre det vi koser oss med selv, for eksempel be og spise sammen. Men vi må huske at i Bibelen er det utrolig mange oppfordringer om å gjøre noe for andre, sette undertrykte fri for eksempel. Her er fellesskapet en stor ressurs. Vi kan sammen gjøre mye mer enn enkeltmennesket kan utføre. Dette er veldig viktig og noe vi jobber mye med i SubStans.

– Hvordan ser det ut i praksis?

Stian: Neste høst skal vi for eksempel fokusere på moderne slaveri. Sammen skal vi i SubStans gjøre konkrete ting for at det skal bli færre slaver i verden. Nok en gang blir fokuset på noe annet enn form, men på noe som er større enn oss selv. Dette er noe vi kan samles om på tvers av alder – og til og med tro.

Tone: Det er spennende!

Stian: En del kristne praksiser kan også ikke-kristne bli med på, som en prøvesmak på menighetsliv. Mange ikke-kristne kan for eksempel ha glede av å sitte i stillhet som en del av en øvelse i kontemplativ bønn. Hvis vi som fellesskap utøver kristne praksiser, er det også lettere å invitere kirkefremmede inn i en samtale om Gud.

Tone Stangeland Kaufman og Stian Kilde Aarebrot

Tone Stangeland Kaufman (39) har vært aktivt med i Korsvei-bevegelsen siden 1996, og begynte i januar som Korsvei-prest i halv stilling. Hun kombinerer jobben som Korsvei-prest med et vikariat som diakon i Holmlia menighet og en liten forskerstilling på Menighetsfakultetet. Tone tok nylig doktorgrad i teologi i november med temaet presters spiritualitet. Hun bor på Holmlia sammen med ektemannen John og tre barn.

Stian Kilde Aarebrot (35) er teolog og forfatter – med bakgrunn fra SubChurch i Oslo. En menighet som beskriver seg selv som et ”uformelt og tett fellesskap som like gjerne møtes på kafeer og andre steder der folk ferdes som i kirkebygg”. Stian jobber nå for SubStans, som har som mål for å integrere åndelig vekst og sosial aktivisme. Han er gift med Gunhild og har et barn.

 

Denne artikkelen er i kategorien Livsnær og relevant, Ord og sakrament.