Ungt fokus ga firedobling

Det vrimler av barn rundt sokneprest Rune Rasmussen i Bogafjell menighet. En bevisst satsing på 18-30-åringer har sørget for det – hoveddelen av menigheten er mellom 20 og 40 år. Foto: Bogafjell menighet.

De har tatt erkjennelsen av at det er mange unge i lokalmiljøet og justert kursen etter det. Nå er presten eldst, kirken størst og Human-Etisk Forbund leier rom i lokalene. Velkommen til annerledeslandet. Velkommen til Bogafjell og Figgjo menighet.

Av Øyvind Stople Sivertsen

Når en menighet opplever en firedobling i besøkstallene for gudstjenester og møter i løpet av en åtteårsperiode, må det være noe spennende som skjer i menigheten.

Når den samme menigheten har opplevd en jevn økning i besøkstallene i den samme perioden, tyder det på målrettet arbeid over tid.

Når majoriteten av kirkegjengerne er mellom 25 og 40 år, er det åpenbart at kirken har en klar profil, som mange kjenner seg igjen i.

Intet tre vokser inn i himmelen. Men veksten i Bogafjell har vært formidabel. Besøkstallene på gudstjenester og møter er mer enn firedoblet siden 2003! Foto: Bogafjell menighet

Og når soknepresten, med sine 54 år på baken, er blant de aller eldste, er det et klart tegn på at det er lagt et grunnlag for en stabil menighet i mange år. Det som kan virke som en drøm for mange menigheter i Norge er en realitet i Bogafjell – en ny bydel i Sandnes i Rogaland, med drøyt 5000 innbyggere.

– Det første spørsmålet man må stille seg når man bygger en kirke er: Hvordan kan vi være til nytte i vårt lokalsamfunn? Hvilken oppgave har vi? Hva trenger dette lokalsamfunnet? Vi spurte oss selv om hvilken nytteverdi lokalbefolkningen på Bogafjell hadde av at vi er her. Det har vært utgangspunktet vårt hele tiden, forteller Rune Rasmussen, sokneprest i Bogafjell sokn, som omfatter Bogafjell og Figgjo menighet.

Tannhjulstankegang

Bogafjell er et relativt nytt utbyggingsområde i Sandnes. Frem til 2011 var Bogafjell en del av Austrått, men ble fra 2011 skilt ut som egen bydel. Det er en ung bydel, noe som gir både utfordringer og muligheter. Det har vært mange småbarnsforeldre, men få ungdommer. Det har vært mange ressurspersoner, men mange med lite tid.

– I stedet for å være aktivitetsbaserte, ønsker vi å tilby et sted som mennesker kan være. Fellesskapet er viktig. Den profilen vi har bygd menigheten etter, er satsing på smågrupper og gudstjenestefellesskap. I kirkehistorien kan man kikke på og lære mange årstall, men kanskje enda mer spennende er det å se hva som ligger bak de tilfellene der kirken har opplevd vekst. Hvorfor og i hvilken sammenheng skjedde dette? Apostelgjerningene 2 forteller om samlinger på torg og i hjemmet. Dynamikken rundt småfellesskap og storsamlinger er som to tannhjul som kobles sammen, et stort og et lite, sier Rasmussen.

Derfor er menigheten blitt en cellebasert menighet. Til sammen finnes åtte voksenceller, én seniorcelle, fem barneceller og fem ungdomsceller. I tillegg er det fire cellegrupper på Figgjo. Her blir medlemmene kjent, henter inspirasjon, lærer og utfordres på alle sider av livet.

– Barnecellene har 80 medlemmer. Seniorcellen har kun 3-4 medlemmer, forteller Rasmussen.

Tjener lokalsamfunnet

Ønsket om å gi nytteverdi til lokalsamfunnet er blitt forsterket etter at menigheten fikk på plass et nytt kirkebygg våren 2012. Kirken er Sandnes’ største. Nå vil Bogafjell menighet drive «utleievirksomhet til beste for bydelen», i tillegg til å drive en åpen bydelskafé og åpen barnehage. Da har vi ikke en gang nevnt HEL – et prosjekt for mennesker med utviklingshemminger, som drives i storsamfunnet i Sandnes. Men når man skal tjene lokalsamfunnet, dukker det iblant opp små paradoks:

– Jeg tror ikke en fremtidens kirke presser behovene ned ovenfra. Den er i stedet en tjenende kirke. Vi vil være til for lokalsamfunnet. Derfor sier vi ja til at til og med Human-Etisk Forbund leier rom hos oss!

Besøkstallene til gudstjenester og møter går langt i å indikere at dette er et opplegg som lokalbefolkningen trives med.

I 2003 hadde Bogafjell menighet totalt 1506 besøkende på gudstjenester og møter. Året etter kom det 3652 i Bogafjell og Figgjo. I 2011 var totalt antall besøkende oppe i 12.629. Rune Rasmussen har vært med hele tiden. Nå skal han imidlertid ha to års permisjon for å jobbe som prostiprest med ansvar for menighetsutvikling i Sandnes prosti.

– Når vi legger opp virksomheten etter de som er her, må vi ofre noe. Blant annet har vi ikke orgel. Når jeg er på dåpssamtale, sier jeg at vi ikke har orgel i kirken. Det er fordi vi ønsker å frigjøre midlene vi hadde brukt på det, og bruke de annerledes. Jeg har aldri fått negative tilbakemeldinger på at vi ikke har orgel. Eller, det var et snev av det forrige uke. Men da kom de til kirken, og etterpå var de overbegeistret, forteller han.

– Gudstjenesten har en annen form, og vi trekker inn elementer fra andre tradisjoner, andre kulturer og andre språk. Vi er like mye, og kanskje mer, folkekirke enn mange andre. Vårt bærende prinsipp er at vi skal være både folkekirke og disippelkirke. Denne menigheten skal utfordre til engasjement. Det har krevdes strategisk og målbevisst jobbing, sier han.

Frykter økt aktivitet

Nå har Bogafjell menighet fokus på å være, og ikke bare et sted å bidra og være.

– I dag er det muligens for mange aktiviteter, og vi står i fare for å bli aktivitetstunge, som så mange andre menigheter. Vi må bygge fellesskapsrelasjoner mellom barn og unge. Det er gjennom tilhørighet og deltakelse som barne- og ungdomscellegrupper at arbeidet vokser. For eksempel i barnecellearbeidet. For åtte år siden var det én slik. Mange av disse er i dag bærebjelker i ungdomsarbeidet. Nå har vi fem ganger så mange barneceller.

– Hvordan kan man snu trenden fra å gjøre til å være?

– I en menighet som føler at man mangler mye, er det viktigere å bygge fellesskap enn å fokusere på det en ikke får til. Veksten kommer som en frukt av fellesskapet. Dersom man fokuserer for sterkt på aktivitet, kan man ende opp med å tvinge frem noe. Veksten kan gå ut over fellesskapsdimensjonen.

– Nå har vi fått det største kirkebygget i Sandnes. Samtidig er den kirken mennesket i vår tid vil ha, en kirke som er preget av fellesskap og nærhet mer enn store kirker og aktiviteter.

– Er ikke dette også et paradoks?

– Jo, men vi må ha et sted å samles. Jeg tror en vesentlig del av suksessen er at menneskene her har fått lov til å være. Det må vi fortsette å la de få lov til, sier Rasmussen.

– Det vi har gjort er fullt ut overførbart til andre menigheter. Vi tenker troen som en vei – ikke som en grense. Vi ønsker å legge armen rundt og lede mot Jesus. Det er myk evangelisering, det.

Denne artikkelen er i kategorien Livsnær og relevant, Relasjoner og fellesskap.