Trenger unge i dag Gud?

stipendiat i teologi, Silje K. Bjørndal og studiedekan Atle O. Søvik

Stipendiat i teologi, Silje K. Bjørndal og studiedekan Atle O. Søvik

Spørsmålet er kanskje både provoserende og underlig – og for noen irrelevant. Vi har snakket med stipendiat i teologi, Silje K. Bjørndal og studiedekan Atle O. Søvik ved Det teologiske menighetsfakultetet (MF)

Av Frode Sunde Didriksen

– For meg blir det som om å spørre hvorvidt folk trenger en gave? Eller en god venn? Eller å oppnå meningen med livet? De trenger kanskje ikke det, men det er jo noe godt og bra, og sånn er det kanskje med Gud også. Han har nå engang skapt oss og ønsker å tilby frelse og fellesskap. Det er jo en god gave som vi kan ta imot hvis vi ønsker det, sier Atle Søvik.

Men studiedekanen på MF advarer samtidig mot å «selge inn» kristenlivet som noe urealistisk fantastisk.

– Det er viktig å presentere kristenlivet så sannferdig som mulig og samtidig erkjenne at folk kan ha godt fellesskap med andre og ikke bry seg om Gud. Si heller realistisk hva kristenlivet er, og legg til at det kan vare evig, så blir det et tilbud man ikke kan si nei til, sier Søvik.

– I det ligger det vel et ja på spørsmålet om unge mennesker i dag trenger Gud. Altså en slags grunn til at unge både bør inviteres til et kristent fellesskap og samtidig oppfordres til å ta livets eksistensielle alvor innover seg og tenke at det må være noe mer enn dette jordiske livet?

Søvik tenker seg om. Han svarer ikke kategorisk, rett ut ja på spørsmålet, men kommer med en personlig begrunnelse:

– For meg er Guds invitasjon til fellesskap med oss mennesker en tolkningsnøkkel som gir livet mening. Det gir meg svar på hvorfor Gud skapte verden, hva det betyr at Gud er kjærlighet, tilbyr frelse og så videre. Tanken om et slikt fellesskap får mye av livet til å henge sammen for meg.

Samtidig erkjenner Søvik, som har tatt doktorgrad på «Det ondes problem», at det ikke er lett å fronte et krystallklart ja på spørsmålet, særlig når mange mennesker opplever Gud som fjern eller kanskje helt fraværende.

– Jeg tror Gud har skapt oss med en stor grad av selvstendighet og at Han ikke er der og dytter seg på oss til enhver tid. Så i stor grad kan vi leve våre liv helt fint uten å måtte bry oss så veldig om Gud og uten dette fellesskapet. Likevel vil jeg hevde at det er det «store fellesskapet» med Gud og våre medmennesker som er livets dypeste mål, sier han.

En større sammenheng

– Med utgangspunkt i at Gud finnes og at Han ønsker fellesskap med oss mennesker, så er svaret absolutt ja, folk trenger Gud. Som troende og bekjennende kristen vil jeg mene det, sier doktorgradsstipendiat Silje Bjørndal.

Hun utdyper at spørsmålet ikke bare innebærer en relasjon til Gud som aktør i historien, men at det også finnes en del ting som følger av et gudsbegrep, en gudstro og en gudsforståelse.

– Ut ifra dette  tror jeg man kan argumentere for at unge mennesker trenger Gud, sier hun og trekker pusten.

– Det ene er det eksistensielle, det meningsbærende i unge menneskers liv. Alderen 18–30 er jo akkurat den tiden da unge mennesker begynner å finne ut av sin identitet, sin plass i verden og hva de vil bruke livet til, sier Bjørndal.

Hun trekker frem påstanden i postmoderne filosofi om at «de store fortellingene» vi har som felleseie i samfunnet ikke finnes lenger, men at vi nå mer kun er individuelle satellitter i vår egen lille, livshistorie.

– Jeg tror at dette er helt feil. Den påstanden er i seg selv en «stor fortelling». Jeg tror det er kjempeviktig at kirken tilbyr mennesker i alle aldre muligheten til å plassere livet inn i en sammenheng og en fortelling som gir mening. Derfor trenger unge mennesker Gud i dag, mener Bjørndal.

Den store forskjellen på å leve livet med seg selv i sentrum eller å leve med Gud i sentrum er fundamental og viktig, mener studiedekan Atle O. Søvik ved Menighetsfakultetet.

Den store forskjellen på å leve livet med seg selv i sentrum eller å leve med Gud i sentrum er fundamental og viktig, mener studiedekan Atle O. Søvik ved Menighetsfakultetet.

Ikke seg selv i sentrum

Bjørndal mener også at unge har et behov for en moralsk motpol i dagens materialistiske, selvrealiserende tid. Hun mener motpolen finnes i kirkens tradisjon og fortelling – en fortelling som begynner med Gud og dreier seg om «vår neste».

– Jeg tenker at kirken har en fantastisk mulighet til å spille nettopp den rollen, noe som tydeligvis mangler i kulturen og samfunnet vårt, sier Bjørndal.

– Vil dere virkelig si at det mangler? Finnes det ikke nok av aktører som preker humanisme, nestekjærlighet, forsiktighet, bevissthet, etisk refleksjon rundt forbruk, skjev fordeling uten at de tar med seg Gud?

– Joda, jeg er helt enig. Nå argumenterer jeg ikke for at det ikke finnes andre livssyn eller religioner som også kan tilby en troverdig begrunnelse for menneskesyn eller menneskeverd, men jeg mener helt klart at naturalisme og ateistisk humanisme kommer til kort, og at kristendommen tilbyr en mer troverdig, helhetlig begrunnelse i noe utenfor mennesket selv, sier Bjørndal.

Søvik supplerer ved å hevde at det faktisk er veldig vanskelig å begrunne at alle mennesker er like mye verdt og har ukrenkelig verdi uten å forholde seg til Gud.

– Det man tenker om Gud har så mange konsekvenser for det man tenker om andre spørsmål i livet. Det betyr noe for hva som gir trøst, håp og mening, og hva som er rett, galt og viktig. Hvis man i tillegg ser på livet som en gave alle mennesker har fått av Gud, og at Han elsker alle like mye, så er det et helt annet utgangspunkt enn det humanistiske alternativet der mennesket selv har fornuft og evner, og livet er et jag der du skal lykkes på egenhånd. Så den store forskjellen på å leve livet med seg selv i sentrum eller å leve med Gud i sentrum er en fundamental og viktig forskjell. Jeg tror at kristenlivet gir et lykkeligere og bedre liv – og at det er sant i tillegg, slår Søvik fast med et smil.

Stykkevis og delt – er det så farlig da?

– Men i møtet med unge mennesker i dag, så vil mange si at det er irrelevant for dem at tilværelsen er fragmentert. Så når kirken ønsker å tilby den store sammenhengen i livet, så er utfordringen at folk svarer: «Men trenger jeg den da?»

– Selv om det er mange unge i dag som sier at de har nok med sine egne bobler, så tror jeg at det i løpet av et liv ikke er mulig for et menneske å ikke stille seg helt eksistensielle spørsmål. Når det melder seg et behov for å sette sammen disse livsfragmentene i en større sammenheng, tror jeg mange vil bli ledet i retning av en eller annen form for «større fortelling», sier Bjørndal.

Hun mener at dette innebærer at kirken må spille en annen rolle i folks liv, at kirkens evangelier må fortelles slik at fortellingen blir liggende i bevisstheten til den uinteresserte 18-åringen, men at den kan hentes frem igjen hos den mer mottakelige, fremtidige 40- eller 50-åringen.

Kirken må være kirke

– Så til de som nå sitter og tenker «Hva kan vi friste med for å få 18- til 30-åringene til å rase inn i kirken?», tenker jeg at det er ikke sikkert det finnes noe endelig, klart svar på det. Jeg tror heller på alle små og store ting man kan gjøre for å skape et kristent fellesskap der det er godt å være. «Den ene oppskriften» eller «den ene løsningen», den vet jeg ikke om finnes, sier Søvik.

– Kirkens fortelling handler jo like mye om praksis. Kirken må begynne med å være kirke og fortelle sin historie igjennom praksis. Jeg tror ikke kirken kan gjøre noe mer enn det. Kirken er jo ikke en markedsføringsorganisasjon, men må derimot konsentrere seg om spørsmålene «Hva vil det si å være kirke?», «Hvilken fortelling forteller vi?» og «Hvilke praksiser utøver vi for å være en så autentisk kirke som mulig?» Hvis nettopp dette er noe som de unge kan «lokkes av», så er jo det det beste. Til syvende og sist må kirken stole på Gud og at Han vil virke og gi unge mennesker det de trenger, avslutter Bjørndal.

Denne artikkelen er i kategorien Livsnær og relevant.