Med tid nok for ungdommer

Mange av ungdommene er innom minst én gang i uka, så ungdomsdiakonene blir godt kjent med dem som trenger voksne med tid nok, sier diakon Ida Vesteraas

Mange av ungdommene er innom minst én gang i uka, så ungdomsdiakonene blir godt kjent med dem som trenger voksne med tid nok, sier diakon Ida Vesteraas

Vi trenger voksne med tid nok. Dette svaret ga ungdommer i Sandvika i Bærum da de ble spurt «hva trenger dere»? Ut fra dette ble det satt i gang et prosjekt der unge møter voksne med tid til å lytte og bry seg. Arbeidet er ledet av en diakon.

Skrevet av Frode Sunde Didriksen

Bærum kommune kom med en bestilling om «forebyggende ungdomsarbeid der det trengs». Diakon Sigrid Hurum Flaata hadde gjort seg noen refleksjoner om et slikt arbeid, kommunen ga kirken penger og sosionom og diakon Mariann Solberg Lindtjørn ble ansatt med mandat til å finne ut hvilke ungdommer som trengte å bli sett og hørt, og hvilke problemer de slet med. Prosjektet fikk navnet 13-20.

Under oppstarten av prosjektet ble det gjort et grundig feltarbeid hvor man over flere måneder oppsøkte ulike ungdomsmiljøer, som til sammen talte 500-600 tenåringer, og stilte spørsmålet: «Hva trenger dere!»

Svaret fra ungdommene var tydelig: Vi trenger voksne med tid nok.

Faglig dyktighet og mye erfaring

Målet med 13-20 er å fange opp ungdommer, vise dem at det finnes voksne som har tid nok til å lytte og som virkelig bryr seg. Håpet er at dette skjer før problemene blir så alvorlige at ungdommene ender opp hos politiet, barnevernet eller helsevesenet. Og de fleste av problemene stopper ikke opp av seg selv ved utgangen av tenårene, så arbeidsmetodikken og filosofien bak 13-20 er i høy grad relevant for kirkens møte med unge voksne.

– Vi jobber ikke bare for kirken, vi jobber for hele kommunen. Vi har et godt og nært samarbeid med politiet, helsesøstrene, skolene, barnevernet, utekontakten og Storsenteret i Sandvika, for å nevne noen, sier diakon Ida Vesteraas, som for tiden leder dette arbeidet.

– Vi driver en sjelesorgtjeneste på høyt nivå, men vi bruker ikke begrepet sjelesorg. Ungdommene har ikke noe forhold til det, sier Vesteraas.

Faglig dyktighet kombinert med virkelighetsnær livserfaring er både nødvendig og nyttig i møte med tenåringer og unge voksne som søker til kirken når livet butter i mot.

– Spesialisert diakoni, kaller jeg det vi driver med i 13-20, sier Vesteraas og uttrykker glede og stolthet over arbeidet og dyktige kolleger.

Brutte relasjoner

Hun ramser opp en rekke utfordringer og problemer mange av kommunens ungdommer møter. Listen er lang og nådeløs: Rus og/ eller vold i og utenfor hjemmet, seksualitet og overgrep, ensomhet, depresjon, mobbing, selvskading, spiseforstyrrelser og selvmordstanker.

– Veldig mange sliter med mer enn én ting og mye handler om brutte relasjoner og ødelagte bånd til de nærmeste. Flere er utsatt for mobbing, har store og vanskelige spørsmål knyttet til identitet og selvtillit, forteller Vesteraas.

Men midt oppi svært utfordrende vanskeligheter, forteller ungdomsdiakonen også om samtaler med unge som dreier rundt viktige valg i livet, skole og fag, hvilken vei man skal velge.

– Så alt er ikke like alvorlig om man kan si det sånn, selv om det er alvorlig nok for dem det gjelder. En heftig krangel med venner er vanskelig nok for mange ungdommer.

En biltur og en prat

Det er ikke alltid like enkelt å starte en vanskelig samtale. For mange kan en biltur være en vellykket strategi. Vesteraas tegner opp fordelene ved å bruke en kjøretur som samtaletid. Blant annet slipper man å ha intens øyekontakt hele tiden, noe som tar bort en del av ubehaget i særlig den første samtalen.

– Bilturene er gode fordi da skal vi samme vei, vi har en rute vi skal følge, samtalen finner sted innenfor et privat, lukket rom og en avgrenset tid. Det skaper trygghet og sørger for at vi holder fokus, mener ungdomsdiakonen.

Seksuelle overgrep

Alle typer ungdommer kommer innom 13-20, ingen spesielle grupper skiller seg ut, bortsett fra at jentene er i flertall.

– Guttene lar ofte problemene gå altfor langt før de begynner å snakke om ting. Vi skulle gjerne ha møtt disse guttene tidligere, sier Vesteraas og medgir at dette er en stor utfordring.

Et sentralt tema er seksualitet. Dette gjelder både seksuell legning og seksuelle overgrep. Ungdomsdiakonene har holdt kurs om dette temaet for samtlige kirkelige ansatte i Bærum kommune. Det samme tilbudet gis til helsesøstre, ledere ved fritidsklubber og lignende. Målet er å bygge opp kompetanse omkring hvordan lettere fange opp, og ikke minst bedre forstå, mye av det kompliserte og vanskelige rundt seksuelle overgrep.

– Vi jobber aktivt med medarbeidere i menighetene. De er av og til bekymret for ungdommene sine og synes det er godt å kunne drøfte problemstillingene med oss. Dette gjøres selvsagt anonymt av hensyn til taushetsplikten. Disse samtalene tar bort noe av den tunge ansvarsbyrden flere av disse medarbeiderne har, særlig fordi mange problemstillinger kan virke overveldende for voksne som besitter helt annen kompetanse, sier Vesteraas.

Empatisk lyttende

13-20-lederen mener det kan være lettere å holde fokus på enkeltpersoner hvis man ikke nødvendigvis skal holde på med en aktivitet.

– Vi kommer langt i samtalene ved å være empatisk lyttende, vise at vi virkelig bryr oss.

Vesteraas mener 13-20-arbeidet i så måte handler om å gjøre kirken relevant for alle, særlig de utenfor kirken. Begrepene livstolkning, livsmestring og selvforståelse troner som himmelstrebende bueganger over samtaletilbudet.

– Dette er store tema som er viktige uansett alder. Vi snakker ikke om tro og Gud uten at initiativet kommer fra en av ungdommene, men det er mange unge som grubler på spørsmål om tro og tvil midt oppi vonde utfordringer og problemer, sier Vesteraas.

Denne artikkelen er i kategorien Livsnær og relevant, Relasjoner og fellesskap, Tilgjengelig.