Sjelesorg for en ny generasjon

Johne Stødle (30) og Randi C. Raustøl (35) sitter i styringsgruppa for et nytt fagforum som skal finne ut hva som er god sjelesorg for unge voksne mellom 18 og 30 år. Forumet er blitt til i samarbeid med Institutt for sjelesorg på Modum Bad, som innså at de trenger mer kunnskap om sjelesorg for denne aldersgruppa.

Johne Stødle (30) og Randi C. Raustøl (35) sitter i styringsgruppa for et nytt fagforum som skal finne ut hva som er god sjelesorg for unge voksne mellom 18 og 30 år. Forumet er blitt til i samarbeid med Institutt for sjelesorg på Modum Bad, som innså at de trenger mer kunnskap om sjelesorg for denne aldersgruppa.

Hva er god sjelesorg for unge voksne mellom 18 og 30 år? Det skal et nytt fagforum finne ut.

 av Thea Elisabeth Haavet

Det begynte med at Institutt for sjelesorg på Modum Bad innså at de trengte mer kunnskap om sjelesorg for denne aldersgruppa.

– Det handler om at nye problemstillinger og nye faglige utfordringer dukker opp i møte med en ny generasjon, sier instituttleder Steinar Lindvig.

Han ser for seg forumet som en tenke-tank og en rekrutteringsarena for gode sjelesørgere for denne aldersgruppa.

– Det er godt å ha de med lengst erfaring i sjelesorg i Norge i ryggen når vi går i gang med dette arbeidet, sier Johne Stødle (30), som leder forumet. Han har i fem år også vært leder for sjelesorgsarbeidet i Storsalen menighet i Oslo, en av menighetene i landet som har flest aktive kirkegjengere i denne aldersgruppa.

– Vi skal være et forum som er opptatt av å finne ut hva som kjennetegner 18-30-gruppa og den konteksten de lever i. Vi spør oss: Hvordan bør dette påvirke sjelesorg som fag og praksis? sier Stødle.

I styringsgruppa for forumet sitter også sosionom Randi C. Raustøl (35). Hun har skrevet masteravhandling i kristendom om unge voksne og betydningen av å fortelle om livet sitt, og er nå programleder for sjelesorgsutdanningen på Diakonova. I flere år har hun også vært universitetslektor for studiet Ungdom, kultur og tro på Det teologiske Menighetsfakultet.

– Kirka må etterstrebe og være nysgjerrige på hvem denne gruppa er: Hva kjennetegner deres hverdag og strategier for mening? Dette er uunnværlig kunnskap for vår sjelesørgeriske kompetanse, sier Raustøl. Hun siterer Leif Gunnar Engedal som har sagt at ”det er helt nødvendig å arbeide med en kritisk kontekstualisering av vår sjelesørgeriske praksis og tenkning.”

Stødle legger til at 18-30-gruppa utøver en stor generasjonseffekt på tiden vi lever, de skaper mer forandring enn andre grupper. Så hvis Den norske kirke vil være relevant, er det en klar fordel å forstå denne gruppa.

– I sjelesorgens rom kan man finne ut hva som faktisk rører seg blant folk, hva de er redd for, hva de strever med og hva de lengter etter. Det som kommer fram her bør ha konsekvenser for alt kirka gjør, sier Stødle.

Han savner at kirken går dypere i sin kulturanalyse enn å slenge ut overfladiske og kritiske betraktninger som for eksempel  ”I dag handler det bare om å realisere seg selv”.

– Slike betraktninger fører bare til at man skamlegger en hel generasjon som ser som sin største oppgave å finne seg selv, nikker Raustøl samtykkende.

– Ja, og problemet med unyanserte betraktninger er at man kan komme til å påføre mer skam, i stedet for å helbrede den, mener Stødle.

VALGETS KVALER

Randi Raustøl trekker fram hvor mye tidene har forandret seg fra det førmoderne samfunnet – da tenåringsdrømmen var å starte familie.

– Nå er drømmen å bli unge voksne som sitter på kafe, studerer og reiser verden rundt. Også denne generasjonen vil gjerne bli foreldre, men først etter at de er 30 år. Som kirke må vi ikke bare se på dette stadiet som veien til noe annet, men som et viktig stadium i seg selv med særegne verdier og utfordringer, sier Raustøl.

– Hvilke spesifikke sjelesørgeriske utfordringer møter dere i denne fasen? 

– Det er en ustabil fase som er preget av søking etter identitet og mening. Fasen er preget av et introperspektiv, sier Johne Stødle.

– Ungdomsforskeren Thomas Ziehe skriver at unge mennesker har ulike strategier for å skape seg mening i en senmoderne virkelighet. Det er søken etter nærhet, søken etter fast fundament og søken etter intensitet. Dette handler ikke bare om et introperspektiv, men også på måter å skape tilhørighet og fellesskap utover dette, legger Raustøl til.

Hun trekker fram at selv om utforsking av identitet begynner i tenårene, så er det i unge voksne tiden at spørsmålet om hvem jeg er blir praktisk viktig, for eksempel i møte med valg av partner, utdannelse, verdier og tro.

– I det moderne samfunn kan du bli hva du vil og være hvem du vil, i hvert fall sånn ved første øyekast. Denne generasjonen har flere muligheter enn noen gang – og det gir store forventninger til livet. Samtidig krever det at unge mennesker må ta mange flere valg. Hvem skal jeg elske? Hvor skal jeg bo? Hva skal jeg bli?

Hun forteller at Jeffrey Arnett, en amerikansk psykolog, beskriver unge voksne-fasen som en tid med ”high hopes and high realities.” Samtidig som forventningene er høye, er det ikke alltid livet blir som man drømmer om, for eksempel når det gjelder utdannelse.

– I vårt kunnskapssamfunn kreves det at unge voksne kan organisere sin egen hverdag godt nok til å at de kan gjennomføre en høyere utdannelse. Det stilles mye større krav til utdannelse enn før.

Randi Raustøl påpeker at hvis du ikke gjennomfører en eller annen form for videregående opplæring, så blir du regnet som drop-out. Hun tror disse grensene vil flytte seg oppover etter hvert som det blir enda større krav til høyere utdannelse i arbeidslivet. Det blir vanskeligere og vanskeligere å få arbeid uten formell utdannelse.

Men også på mange andre fronter stilles det høyere krav enn før. Johne Stødle opplever at det er mye stress i 18-30 gruppa, og det kommer ikke av at de er travlere enn før:

– Stresset er knytta til høye forventninger til seg selv og høye forventninger fra andre. I det digitale samfunnet er det også flere arenaer å mestre, for eksempel den digitale arena med facebook, twitter og mobil. Mange føler at de må oppdatere det digitale til enhver tid. De har en identitet som må meisles på der, i tillegg til livet utenfor. Det er sårbart fordi det er en så offentlig arena.

Raustøl legger til at fokuset på kroppen og hvordan man ser ut også er sterkt tilstede i unge voksne tiden:

– Spiseforstyrrelser hos unge gutter har fått større fokus. NRK hadde et program som het ”Eg hatar kroppen min” som handlet om unge gutter og deres selvbilde. Dette er noe kirka kan være med å sette fokus på, og da handler det om mer enn at ”det er det indre som teller” eller ”du er du og du duger”.

EKSISTENSIELL ENSOMHET

Raustøl trekker i sin masteravhandling fram filmen ”Oslo, 31. august” av Joachim Trier som et eksempel på en ung voksen som sliter. Filmen handler om Anders. Når Andres ”våkner opp” på andre siden av 20 årene, har han ikke lenger en bærekraftig selvforståelse i møte med det som gikk galt og ikke ble som han hadde tenkt. Anders har vokst opp med foreldre som er glad i ham og som sa at han kunne bli akkurat den han ville, han har gode venner som er interessante og velutdanna, han er godt likt og han er flink. Likevel opplever han tomhet og melankoli.

– Mange i 18-30 generasjonen har foreldre som bryr seg, venner og utdanning. Som gruppe er de en flink gjeng, høflige, gjør mindre opprør enn før og drikker mindre. Samtidig har de store utfordringer med psykisk helse – og mange føler seg ensomme og redde. De spør seg: Hva skjer hvis jeg ikke klarer å ta vare på meg selv eller klarer skolen? Hva hvis jeg ikke velger riktig partner? Å ta ansvar for å bygge et troverdig selv, bli den man er ment til å være og være seg selv på det beste og så videre, kan bli en ganske stor byrde for et ungt menneske, sier Randi Raustøl. Hun tror utfordringen blir å erfare at en kan være seg selv i både det gode og det vonde, at den røde tråden i livet som beskriver personens identitet kan ha i seg både glede, tap, evner og uro.

FORTELLER OM LIVET

Parallelt med at Raustøl så filmen om Anders, ledet hun flere tros- og livshistorie-grupper på Det teologiske Menighetsfakultetet.

– Her var fokuset å fortelle en sammenhengende fortelling om livet og troen. Jeg har stor tro på betydningen av å fortelle om livet sitt, såkalt narrativ sjelesorg, i en verden som har få felles fortellinger.

Hun var spesielt nysgjerrig på hva oppbruddet hjemmefra gjør med unge voksne – og hvordan de tar med fortellingene hjemmefra inn i det nye voksenlivet.

– Måten vi forteller om livene våre har noe å si for hvordan vi opplever oss selv. Å fortelle en historie er å fortolke en historie. Fortellinger gjør opplevelser om til erfaringer, og om til beskrivelser av meg selv i verden. Derfor har et narrativt perspektiv med seg en unik mulighet til å jobbe med sin egen fortelling, hjelpe studentene til å se på hvordan deres livshistorie er og nettopp blir fortalt. På den måten kan de arbeide seg mot en bærekraftig selvforståelse, sier Raustøl. Hun trekker fram at i sjelesorgen bærer vi med oss en unik ressurs i møte med fragmenterte fortellinger i vår tid. Den store fortellingen om Guds vei med oss mennesker, kan gi horisont og bærekraft.

– Unge voksne tiden er også en tid for «second chances», og det er kanskje ingen tider i livet som på samme måte gir mulighet til å begynne på nytt. Det og faktisk flytte hjemmefra, for eksempel, kan for unge mennesker med utfordrende hjemmesituasjoner gi rom og muligheter til å skape noe nytt – og til å jobbe med egen fortelling i en ny og forhåpentligvis trygg ramme. Dette er en god og konkret utfordring til kirken, sier hun.

SATSER PÅ GRUPPER

Raustøl og Stødle tror begge at sjelesorgsgrupper ofte er vel så godt egnet for unge voksne som å sitte med en sjelesørger på et lite kontor med et lys på bordet.

Unge voksne er jo vant til å sitte på kafe og prate om livet sitt. Gutter er også vant til å være åpne og sette ord på ting. Jeg har derfor stor tro på sjelesorg i grupper, sier Randi Raustøl.

Johne Stødle forteller at de har god erfaring med dette i Storsalen. Foreløpig har de begynt med grupper for unge menn.

– Opplegget består av fem samlinger der de forteller livs- og troshistorien sin og snakker om det å være mann. Vi får veldig god respons på disse gruppene. Evalueringen viser at de synes det er en positiv opplevelse å få muligheten til både å være personlig og høre andres erfaring. Mange gjorde nye oppdagelser om hvem de er, og opplevde det å kjenne seg igjen i andre som en god erfaring, forteller han. Nå ønsker menigheten grupper for jenter også.

Stødle peker på at det spesielle med grupper er at det er et skritt nærmere hverdagslivet sammenlignet med sjelesorg en til en, som er en asymmetrisk relasjon.

– I grupper er deltagerne på samme nivå. Sjelesørgeren din kan kanskje oppfordre deg til å være sårbar med andre, men i en gruppe kan man øve seg på det og det er rom for flere korrigerende erfaringer. Det er nærmere livet du lever.

– I tillegg til grupper, hva kan menigheter konkret gjøre for å gi et bedre sjelesorgstilbud til unge voksne?

– Det handler om å satse på sjelesorg for eksempel gjennom å utdanne flere sjelesørgere og organisere menighetslivet slik at tilbudet om sjelesorg bli mer tilgjengelig, mener Randi Raustøl.

Stødle forteller at i Storsalen prøver de å gjøre sjelesorgstilbudet mer tilgjengelig gjennom å løfte det opp og fram. De har både info om tilbudet på nettsidene, på skjermen på gudstjenestene og viser fram sjelesørgerne for menigheten en gang i semesteret.

– Etter dette får vi ekstra mange henvendelser, sier han.

Raustøl legger til at kirka må ta unge voksnes lengsel etter å finne ut hvem de er på alvor.

– Unge voksnes intro-perspektiv er en naturlig konsekvens av tiden vi lever i. Det er ikke i bunn og grunn et uttrykk for en egoistisk selvrealisering, men en autentisk lengsel etter å finne seg selv og være seg selv på en troverdig måte. Vi skal ha respekt for denne lengselen etter at noen ser og anerkjenner meg for den jeg er. Kirka må spørre seg hvordan den kan være med å speile unge voksne på en måte som bekrefter dem, anbefaler Raustøl.

– Ja, vi må øve oss i å se bak merkelapper som «narsissistisk» og «bortskjemt», som ofte gis denne generasjonen. Der tror jeg nemlig vi finner mennesker som dypest sett lengter etter et nærværende og respekterende blikk, avslutter Johne Stødle.

 

Denne artikkelen er i kategorien Livsnær og relevant, Relasjoner og fellesskap.