Korsvei 2011, foto: Lars Verket

Korsvei-presten og SubStans-lederen opplever at praksis er viktigere enn ord for å få med unge voksne.

Av Thea Elisabeth Haavet

Tone Stangeland Kaufman og Stian Kilde Aarebrot har mer til felles enn at de er teologer. De har blant annet bakgrunn fra å være med å bygge alternative former for fellesskap innenfor kirken. Tone har vært aktivt med i Korsvei-bevegelsen siden 1996. Hver sommer møtes alt fra barnefamilier til single og pensjonister for å snakke om hva det vil si å følge Jesus i vår tid – og å finne konkrete måter å leve dette ut i hverdagen.
Det er også fokuset for SubStans – som fokuserer på å flette åndelig liv sammen med et engasjement for verden. Denne bevegelsen springer ut fra SubChurch, en ung menighet i Oslo som Stian har vært med å bygge opp. Begge teologene har følt på kroppen hvor utfordrende det kan være å bygge gode fellesskap på tvers av alder – selv for de mellom 18 og 30 år.

Stian: Erfaringen fra SubChurch er at den største utfordringen er å knytte ungdom og unge voksne sammen. Det er ikke alltid en person på 18 og 29 år går så godt sammen. De har ikke nødvendigvis så mye til felles og det kan være farlig å se på dem som en gruppe, sier Stian.
Tone: En person på 25 med barn har mer til felles med en på 35 med barn enn med en 29-åring uten barn. Så jeg tror det kan være mer tjenlig å dele inn unge-voksne gruppa i de som har barn og familie og de som ikke har det.

Stian: Jeg kjenner meg veldig igjen i det. Nå har vi en datter som snart blir ett år. Vi har merka at å få barn har gitt oss helt andre prioriteringer i forhold til kirke og fellesskap enn før.

Tone: Ja, forskning viser at når folk får barn flytter de gjerne tilbake til sitt hjemsted – og da når du først og fremst foreldrene gjennom barnearbeidet.

Stian: Det har vi også sett i vår menighet. I tillegg har mange begynt å gå i pinsemenigheten Filadelfia fordi de har det beste barnearbeidet i byen. De er ikke selv pinsevenner og liker ikke gudstjenesteformen, men de vil gjøre det som er best for barna.

Tone: Sosialt har denne gruppa også andre behov enn unge, single studenter.  For unge voksne uten barn betyr venner veldig mye. Derfor søker mange av dem et nært felleskap der man følger hverandre tett, nesten som en ekstra familie. Hvis ikke kirka klarer å tilby dette, vil de finne det i studiemiljøet eller et annet sted.

Stedet der du lærer veien
Både Stian og Tone har erfaring fra Korsvei, en økumenisk bevegelse som ser på hva det vil si å leve som Jesu disipler i vår tid. Bevegelsen fokuserer på å leve enklere, skape rettferdighet, bygge fellesskap og søke Jesus. Stian leder i tillegg SubStans, som har mange av de samme verdiene og målene som Korsvei. De fokuserer på å flette åndelig liv sammen med et engasjement for verden, og arbeider for dette gjennom Jesusdojoer. Ordet dojo er navnet på treningslokalet innen japansk kampsport og betyr direkte oversatt ”stedet der du lærer veien”.  En Jesusdojo er et tidsavgrenset eksperiment med en høy grad av forpliktelse. Gruppen samles ukentlig over fire til seks uker, og sper på med en god dose egeninnsats mellom samlingene.

Stian: Vi tror at å lære å gå Jesu vei minner mer om kampsportens disiplinerte trening enn studiehverdagens teoretiske læring, og at det er noe som bør gjøres i fellesskap. Og min erfaring er at fellesskap som er basert på felles interesser er det som fungerer best, som for eksempel Korsvei og SubStans. Hvis en sak er målet, blir felleskapet en bonuseffekt. Da kommer alder litt i bakgrunnen.

Tone: Jeg støtter det du sier. Når noe oppleves som eksistensielt viktig, kan dynamiske fellesskap vokse fram rundt dette. Jeg tror det samme gjelder gudstjenestene våre. De må angå livet og oppleves eksistensielt relevante. Da tror jeg de kan berøre alle aldre.

Stian: Vi har opplevd at når vi samles om felles prosjekt som er større enn den enkelte, kan vi favne alt fra tenåringer til pensjonister. Vår siste Jesusdojo handlet om kontemplativ bønn, og vi hadde deltagere fra 18 til over 60 år. Vi satt sammen i stillheten og hadde det fint, delte med hverandre og tenkte ikke på alder.

Tone: Jeg tror en invitasjon til et eksperiment er en utrolig god måte å tilnærme seg praksiser. Det er en inviterende og åpen tilnærming som jeg har sans for.
Stian: Hvis fellesskapet har en praksis, så hever man seg litt over andre klassiske identitetsmarkører som ofte er det som setter klart skille mellom oss og dem. Ofte gjelder dette musikken. På Korsvei stortrivdes jeg på seminar, men vrir meg av musikken. Den er ikke min stil og identitet, så musikken dytter meg litt bort.

Tone: Det kan jeg godt forstå. Jeg følte det også slik før jeg ble vant til formen.

Stian: Jeg tror mange unge mennesker som går på gudstjeneste i Den norske kirke føler det samme. Men hvis innholdet fenger – kan de svelge en del kameler når det gjelder musikk, språk, kirkerom og andre formelementer. Derfor bør vi snakke mindre om form og mer om: Hva gjør vi egentlig som kirke? Her mener jeg praksiser blir veldig viktig.

Bønn og handling
Både Korsvei og Substans har fokus på at bønn og handling skal gå hånd i hånd gjennom kontemplasjon og aktivisme. Mens SubStans tilbyr hjelp til en forpliktende trospraksis gjennom Jesusdojoer, har Korsvei utviklet et lignende tilbud gjennom Veigrepsfellesskapet. Veigrepene er inspirert av Korsveis verdier og beskriver en praksis for bønn og bevisst disippelliv som man kan forplikte seg til i et år om gangen. Veigrepene forutsetter reisefølge i små og større fellesskap som møtes jevnlig for å hjelpe hverandre til å følge denne trospraksisen eller «livsregelen». Både Tone og Stian tror tilbud om å leve ut slike trospraksiser i et fellesskap er helt avgjørende for kirkens framtid.

Tone: I USA ble det forska på hva som kjennetegner mainline-kirker som opplever vekst. De fant ut at det var at disse kirkene reengasjerte seg i kristne praksiser av ulike slag – ut fra sin kontekst. Det kunne for eksempel være å jobbe kollektivt med gjestfrihet eller gudstjenestefornyende arbeid. Dette opplevdes revitaliserende for mange ulike typer folk og alder ble mindre viktig.

- Hva slags praksiser bør menighetene i Den norske kirke satse på?

Stian: Det kan være praksiser som kontemplativ bønn, faste eller å feire hviledagen på en ny måte. Slike praksiser er veldig stappet med innhold i forhold til form, og det gjør de lettere å samle seg om.

Tone: Min erfaring er at de mest bærekraftige praksisene vokser fram nedenfra ut fra lokale ressurser. Man må leke litt med tanken: Hva kan være aktuelt for oss? Hva er mulig der vi er? Noen menigheter har folk som er veldig opptatt av miljø – andre har folk som har erfaring med kontemplativ spiritualitet.

Stian: Jeg tror mange er i ferd med å gjenoppdage klassiske kristne praksiser, som for eksempel å leve enklere, kontemplativ bønn eller å faste. Jeg tror det har krutt i seg fordi det er så motkulturelt og svarer på en del lengsler som finnes i vårt stressa forbrukssamfunn.  Mange i 18-30 generasjonen leter etter en måte å gjøre opprør på. Derfor tror jeg slike praksiser kan samle denne generasjonen.

Tone: Ja, det stemmer. Alt har jo blitt gjort før, så vi ser at mange unge velger å gå i den andre retningen og bli mer konservative. Flere unge velger for eksempel å gifte seg.

Stian: Vi ser at unge mennesker som vokste opp med foreldre som hadde mange partnere eller et liberalt forhold til alkohol, selv velger det motsatte. I Sør-Europa strømmer ungdom til den katolske kirke som er utdatert i forhold til storsamfunnets syn på verdispørsmål. Det er helt klart fordi det er en motreaksjon ute og går.

Tone: Jeg synes en viktig ting er å utfordre kirkas ofte konservative forståelse av familie. Man kan tenke mer radikalt og utfordre familier til for eksempel å be single i menigheten med hjem på julefeiring. Generelt har jeg stor tro på måltidsfellesskapet som praksis, for eksempel å arrangere jødisk påskemåltid eller å feire «thanksgiving» sammen som en utvida høsttakkefest. Dette er gode praksiser på tvers av alder.

Stian: I kirken kan vi lett bli veldig opptatt av å gjøre det vi koser oss med selv, for eksempel be og spise sammen. Men vi må huske at i Bibelen er det utrolig mange oppfordringer om å gjøre noe for andre, sette undertrykte fri for eksempel. Her er fellesskapet en stor ressurs. Vi kan sammen gjøre mye mer enn enkeltmennesket kan utføre. Dette er veldig viktig og noe vi jobber mye med i SubStans.

- Hvordan ser det ut i praksis?

Stian: Neste høst skal vi for eksempel fokusere på moderne slaveri. Sammen skal vi i SubStans gjøre konkrete ting for at det skal bli færre slaver i verden. Nok en gang blir fokuset på noe annet enn form, men på noe som er større enn oss selv. Dette er noe vi kan samles om på tvers av alder – og til og med tro.

Tone: Det er spennende!

Stian: En del kristne praksiser kan også ikke-kristne bli med på, som en prøvesmak på menighetsliv. Mange ikke-kristne kan for eksempel ha glede av å sitte i stillhet som en del av en øvelse i kontemplativ bønn. Hvis vi som fellesskap utøver kristne praksiser, er det også lettere å invitere kirkefremmede inn i en samtale om Gud.

Tone Stangeland Kaufman og Stian Kilde Aarebrot

Tone Stangeland Kaufman (39) har vært aktivt med i Korsvei-bevegelsen siden 1996, og begynte i januar som Korsvei-prest i halv stilling. Hun kombinerer jobben som Korsvei-prest med et vikariat som diakon i Holmlia menighet og en liten forskerstilling på Menighetsfakultetet. Tone tok nylig doktorgrad i teologi i november med temaet presters spiritualitet. Hun bor på Holmlia sammen med ektemannen John og tre barn.

Stian Kilde Aarebrot (35) er teolog og forfatter – med bakgrunn fra SubChurch i Oslo. En menighet som beskriver seg selv som et ”uformelt og tett fellesskap som like gjerne møtes på kafeer og andre steder der folk ferdes som i kirkebygg”. Stian jobber nå for SubStans, som har som mål for å integrere åndelig vekst og sosial aktivisme. Han er gift med Gunhild og har et barn.

I F2 samles cellegruppene oftere enn det er gudstjeneste. På denne måten skapes et sterkere fellesskap, mener cellegruppemedlemmene. Fra venstre: Astri Stangeland, Ragnhild Lindhjem, Joakim Stangeland, Jarle Aarbakke Tollaksen og Tonje Høvik Dale. Foto: Privat

I menigheten F2 på Fagerborg i Oslo er det like mye fokus på cellegrupper som på gudstjeneste. Slik senkes terskelen for å invitere venner. Og slik blir det lettere å leve sammen – med inspirasjon fra de første apostlene.

av Øyvind Stople Sivertsen

F2 er en ung menighet, i de aller fleste betydninger av begrepet. Den snart sju år gamle menigheten, som har ærverdige Fagerborg kirke som utgangspunkt, har nesten utelukkende medlemmer mellom 18 og 30 år. Men tankegangen i menighetslivet er eldgammel.

Annenhver søndag feires det gudstjeneste i den store steinkirken, sentralt plassert mellom Stensparken og Majorstua, to spydkast unna Bislett stadion. De øvrige søndagene er det mer uformelle samlinger. Hver uke møtes de fleste i menigheten til cellegruppe – til bønn, bibelstudier og samtale.

- Vi er en ung kirke, og har klart flest unge medlemmer. Majoriteten er mellom 18 og 30 år, sier Torbjørn Ims Østby, leder i menigheten.

Vil leve livet sammen
F2 vil være mer enn en menighet som holder til i en kirke. De vil kjenne hverandre. De ønsker å være rause, gjestfrie og inkluderende. De vil gi de som kommer til menigheten lyst til å komme tilbake. Det er derfor de åpner sine egne hjem for hverandre hver eneste uke.

- Vi vil leve livet i lag. Bibelen snakker om oss som en familie. Menigheten er storfamilien, mens de ulike cellegruppene er de nærmeste i familien. De tar vare på hverandre, lever med hverandre og bruker tid sammen, sier Astri Stangeland, som er ansvarlig for cellegruppene i F2.

Cellegruppene er ifølge henne selve livsnerven i fellesskapet i F2.
- Jeg mener det er en god, dynamisk og naturlig måte å samles på. Man får mer tid til å være personlig. Bibelen snakker jo om mindre fellesskap. Bibelen sier vi ikke skal leve alene. I Apostelgjerningene står det jo om at de første kristne levde mye av livet sammen, påpeker Stangeland.

Gir trygghet og utfordringer
Torbjørn Ims Østby mener organiseringen gjør at de som tilhører menigheten blir mer trygge. Men de blir også mer utfordret.

Leder Torbjørn Østby. Foto: Privat

- Vi gjør det på denne måten fordi vi tror det er en veldig god arena for å bli kjent med Gud, og å utfordre hverandre, sier Østby.
- I cellegruppene får vi et trygt og godt fellesskap. Jeg mener det er bedre enn å bare møtes til en gudstjeneste – det blir lettere å se hverandre og å dele ting. Når det er sagt, syns vi gudstjenesten også er viktig. Vi har en tanke om at cellegruppene skal rullere på å bidra under gudstjenesten rent praktisk, forteller han.

Han viser til at cellegruppene får ansvar for å planlegge og gjennomføre oppgaver i gudstjenestene, for eksempel kirkekaffe, estetikk, tekstlesning eller være kirkeverter. Tema for hver gudstjeneste danner utgangspunktet for samtalen på neste cellesamling. Spørsmål til cellegruppene sendes ut på mail etter hver gudstjeneste.

Fascinert av de første kristne
Når det er blitt så mange med i cellegruppen at den har vokst seg for stor til studenthybelen eller leiligheten, deles cellegruppen i to. Eventuelt går noen går ut og starter opp en ny gruppe. Akkurat slik en human celle deler seg når den er moden for det.
Inspirasjonen er hentet fra Det nye testamentet.

- Når jeg leser Apostelgjerningene, blir jeg veldig fascinert over hvordan de første kristne levde sammen. Jeg syns det er et utrolig godt utgangspunkt for en måte å leve på. Andre mennesker ser at dette er godt, og da tenker man kanskje at det er et sted man ønsker å være selv. Til eksempel og etterfølgelse, kan man si. Vi har gjort om apostlenes livsstil til en noe tilpasset 2012-versjon – man kunne jo ha bodd i samme hus og spist måltid sammen hver dag, men det gjør vi ikke, sier Østby.

Omsorg, utrustning, bønn og bibelstudier står i fokus på F2s cellegrupper. Her diskuterer Jarle Aarbakke Tollaksen og Tonje Høvik Dale. Foto: Privat

- Vi i cellegruppa er veldig mye sammen, og forsøker å møtes utenom søndager og selve cellegruppa også. Neste helg skal vi for eksempel på hyttetur sammen. Medlemmene i cellegruppa var også gjester i bryllupet da jeg og mannen min giftet oss, forteller Stangeland.

Senker terskelen
Selv om F2 er en ung menighet, tror Stangeland det er overføringsverdi i dette opplegget også til andre menigheter.
- Jeg tror alle kan bruke denne formen. Mine erfaringer tilsier at det fungerer. Det blir enklere å møtes, men det koster jo en del å slippe andre mennesker så nært innpå seg, påpeker hun.
Hun hevder det ikke er mye koordinering og administrasjon med å organisere menigheten på denne måten.
- Nei, jeg tror faktisk man kan spare mye tid. Det blir enklere å se folk. Man har et sikkerhetsnett dersom ting blir kjipe. Og det er en fin måte å misjonere på. Vi var sju da vi begynte, og er ti nå. Vi forsøker å få med folk inn i gruppa. Terskelen hjemme hos oss er lavere enn terskelen i kirken, sier Stangeland.

Du skal ikke se bort ifra at døren er høy og at porten er vid også.

Prest Camilla Oulie Eskildsen (til venstre) ønsker ikke å gå glipp av det dersom Jesus banker på døren. Hun arbeider for at menighetsfellesskapet skal være godt å være i for alle. Foto: Øyvind Stople Sivertsen

Kjærligheten er ikke bare for to personer. Den kan vises i hverdagen også. Vi ble med på utvidet Valentines-feiring i kapellet i Majorstua kirke.

av Øyvind Stople Sivertsen

- Mange er ensomme og har ikke et så godt nettverk. Dersom vi har fokus på disse, slipper vi å gå glipp av Jesus som banker på døren, sier Camilla Oulie Eskildsen, prest i Majorstuen kirke.

Denne Valentines-kvelden er det vi som banker på døren. Det er mørkt og kaldt ute, men vi ser det varme lyset fra innsiden gjennom en glippe i døren. Det er ingen som hører bankingen. Vi åpner døren selv. Vi hører musikk. Inne i et vakkert pyntet kirkerom, hvor nærmere tretti unge voksne lytter til vokalisten Marte Wangs stemme akkompagnert av en bassgitar, blir vi tilbudt en skål med suppe.

Her sitter tretti mennesker som valgte å feire Valentines Day sammen. Ikke to og to, men som menighet. De vil være inkluderende, vil være styrkende. Slik som suppen, som er laget etter en oppskrift som har gått landet rundt via nettsiden Kirke18-30.no.
Det er et intimt lokale, varmt lyssatt. Veggene er dekket av kunst. Og hva er det vi merker i luften? Er det kjærlighet?

Kvelden lever ennå
- Jeg er veldig fornøyd med hvordan kvelden ble. Det kom totalt 27 stykker, og fra de som var der har jeg fått utrolig gode tilbakemeldinger. Personlig ble det en kveld som lever i meg lenge. Det var et bordfellesskap, god mat, kunst på veggene, et pent pyntet kirkerom, vakker musikk… En flott kveld, sier Camilla Oulie Eskildsen.

Hun har lenge hatt lyst til å vise at kirkens fellesskap dreier seg om mer enn å være to. Derfor har man i Majorstuen kirke – og i flere andre norske menigheter – satt i gang en utvidet Valentines-feiring. Kirkerådet har vært med på initiativet, og har blant annet lagt ut ressurser under fanen Sammen18-30 på nettsiden Kirke18-30.no for menighetene som ønsker å forsøke seg.

- Vi hadde et ønske om å utvide tankegangen rundt denne dagen. Vi ville ha noe annet enn noe som bare var for par, noe annet enn å hylle tosomheten. Det er det helt naturlig for en kirke å gjøre. Kirken er et sted for fellesskap, sier Eskildsen.

- Mange menigheter er gode til å ta vare på familiene, i både forkynnelse og arbeid. Men hva med alle dem som ikke har funnet noen ennå? Vi ville vise at det kristne fellesskapet representerer noe annet. Vi ville nyskape Valentines Day, forteller hun.

Ville unngå klissete feiring
Det ville Ina Kittilsen og Nina Kristin Oskarsdottir også. De er henholdsvis leder og nestleder i miljøteamet på Menighetsfakultetet (MF), og har vært sentrale i å få det praktiske rundt arrangementet i stand.

- Jeg satt og tenkte hva jeg skulle gjøre på Valentines Day. Jeg ville i hvert fall ikke ha en rosa, klissete feiring. Mye av feiringen på denne dagen er for to personer. Vi ville vise hverdagskjærlighet, vennlighet i hverdagen. Oslo er ikke en veldig varm by, men det koster veldig lite å gi et smil til andre, hevder Kittilsen.

- Den opprinnelige tanken var å utvide til også å invitere mennesker utenfor menighetslivet. På grunn av utfordringene med tid klarte vi ikke det. Det er likevel høyaktuelt til neste år, forteller Oskarsdottir.

Ina Kittilsen er leder for miljøteamet på Menighetsfakultetet (MF). Hun ønsket ikke "en rosa, klissete feiring" på Valentines Day. Foto: Øyvind Stople Sivertsen

Liker ikke 14. februar
Foruten suppen, konserten og samværet inneholdt kvelden også en spesielt invitert gjest.

- Da vi planla, var vi klare på at vi ønsket et fellesskap med et Oslo-perspektiv. Det ga seg utslag i både musikken og gjesten vi hadde invitert til å dele tanker. Det var et fellesskapspreg over sangene, med sanger blant annet av Erik Bye. Vår gjest, Marit Edland-Gryt, har jobbet med mennesker med rusproblemer, og kunne si noe om mennesker i vår by som ikke har det så greit.

Hun kunne fortelle at hun aldri har hatt særlig sans for 14. februar.

- Jeg er ikke så glad i Valentines Day, og har aldri feiret den. Det er det hovedsakelig to grunner til. Jeg syns det blir et altfor kommersielt fokus. Det bygger også opp under et fokus i vårt samfunn om at man må være to for å ha det bra, sa Edland-Gryt under sin tankevekkende seanse.

- Jeg skulle ønske vi strakk oss litt lengre i forhold til å se hverandre i øynene, vise følelser, tilnærme oss andre og å skape fellesskap. Det som er spesielt fint med dette arrangementet, er at det viser at det er mange relasjoner som er viktige, og ikke bare par-relasjonen, fortsatte hun.

Vil ikke være seg selv nok
Årets suksess inspirerer Camilla Oulie Eskildsen til å arrangere et tilsvarende arrangement også neste år.

- Totalopplevelsen var veldig fin, og jeg tenker at dette er noe som er naturlig å gjøre igjen. Men jeg er avhengig av å ha noen med meg. Jeg har ingen tro på at jeg som prest kan samle folk på den måten alene.

- Er det en utfordring for kirken å skape fellesskap også utenfor de vanlige, faste rammene?

- Ja, det er det. Vi er et annerledes fellesskap, og det må vi vise. Paulus snakker jo om fellesskapet, og det er fascinerende lesning. Han oppfordrer til å ikke gifte seg og bli to, men å unngå dette om vi kan. Det gir andre perspektiver enn å bare tenke par og familie. Når det er sagt, er det viktig at kirken er til for familiene. Alt annet arbeid vi gjør må ikke gå på bekostning av det.

- De første kristne møttes til et fellesskap som var større enn bare kjernefamilien. Hun som var gjest her sa jo også det: At det er viktig å ha en åpenhet ut, og ikke bare være seg selv nok. Det er ekstra viktig når man selv har barn, eller har mange venner, for den saks skyld, understreker Eskildsen.

Hun vil gjerne være beredt, samme hvem som banker på døren.

Av Thea Elisabeth Haavet

I mer enn 20 år har Skaar undervist engasjerte, kristne ungdommer på Bibelskolen og senere Høgskolen i Staffeldtsgate. Her studerer hvert år over ca 150 mennesker i tyveårene til bachelorgrader innen menighet, ledelse og musikk. Skaar går selv i en statskirkemenighet, og har i alle år samtalt med studentene om deres forhold til folkekirken. Når hun får nye klasser, pleier hun å spørre dem om hvor mange som ”går i kirken”. Hun har funnet ut at bare mellom èn og tre i hvert kull på rundt 60 studenter går regelmessig på gudstjeneste i Den norske kirke.

- De fleste studentene er medlemmer i Den norske kirke, og er i ferd med å utdanne seg til heltidstjeneste i kirke og menighet. Dette er altså en gruppe ungdommer som burde anses som strategisk viktige for kirkens fremtid. Mange ser likevel ut til å lete etter et annet åndelig hjem – og finne det. Det har fått meg til å spørre: Hvorfor velger motivert, kristen ungdom bort Den norske kirkes gudstjenester?

Tove Rustan Skaar (63) er høgskolelektor ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo – hvor hun underviser i fagene ”Liturgi” og ”Kristen spiritualitet”.

Skaar underviser blant annet i kristen spiritualitet. Som en del av dette faget sender hun elevene sine på en obligatorisk gudstjeneste i Den norske kirke – og ber dem skrive en refleksjon rundt besøket i ettertid.

- Jeg har lest over 500 slike oppgaver. De fleste erfarer at ved vanlige høymesser er det forholdsvis få til stede. De beskrives som eldre. Som regel er det ikke ungdom til stede utenom dem selv, men det kan være dåpsfamilier med barn og yngre mennesker, forteller Skaar.

Disse refleksjonene var bakgrunnen da Skaar ønsket å finne ut mer om hvorfor studentene går eller ikke går på høymessen. For en tid tilbake gjennomførte hun en undersøkelse der hun dybdeintervjuet 13 studenter som er medlem i Den norske kirke. Og høgskolelektoren er sikker på en ting: Ungdom går ikke lenger i kirken av vane, tradisjon eller forpliktelse, slik mange i hennes generasjon gjorde. De går i kirken hvis de finner det de lengter etter der.

- Og hva oppgir denne aldersgruppen at de leter etter?

- Ord som går igjen er engasjement, berøring og utfordringer. Denne generasjonen er vokst opp i en opplevelseskultur. Mange bærer på en lengsel etter å oppleve og kjenne Guds kjærlighet og glede, og bli utrustet til å gi den videre. De søker opplevelse og erfaring også i kirken, ikke bare en kulturopplevelse eller å høre om hva Jesus gjorde en gang.

Trygt, men kjedelig
Flere av studentene sier at de har hatt gode erfaringer og fått utbytte av å delta på en gudstjeneste. Det er forutsigbart og trygt, og noen ganger fint. Men slike erfaringer er unntakene og ikke det de vanligvis opplever.

- Ord som går igjen i samtalene er upersonlig, stivt, livsfjernt og kjedelig. Noen sier veldig kjedelig. Både preken og liturgi oppfattes som vanskelig. De hevder at det brukes ord som mange ikke forstår, og derfor er det vanskelig å leve seg inn i det.

- Hva ønsker de å få ut av forkynnelsen?

- De ønsker seg forkynnelse som er utfordrende, relevant og livsnær. Forkynnelsen skal gi dem noe å tygge på og hjelpe dem til å leve disippel-livet i hverdagen. Flere opplever prestenes prekener mer som et foredrag enn en preken, høytravende og lite livsnært.

Skaar trekker frem refleksjoner fra noen av studentene hun intervjuet.  Lisa (23) forteller om prekenen hun hørte på en gudstjeneste i sin lokalmenighet: ”Forkynnelsen var så snill og svevende. Ikke direkte forkynnelse om Jesus. Vi skal være snille og glade så blir verden bedre.” Lisa gikk ikke dit igjen.  Jan (29) mener at gudstjenesteforkynnelsen gir et inntrykk av at det er viktig å føle seg god. «Det gjør ingen forskjell om du er kristen eller ikke.» Han etterlyser bibelsk substans. Andreas (22) sier at han byttet menighet fordi forkynnelsen var for platt, for lite utfordrende, for bekreftende.

- Det er altså ikke postmodernitetens relativisme som tiltrekker, men mer tydelighet, engasjement og mot til å stå for noe. I tillegg må forkynnelsen engasjere og bruke ord og eksempler som er forståelige og livsnære, oppsummerer Skaar.

Musikk for hvem?
Skaar fant ut at utbytte av forkynnelsen helt klart var den enkeltfaktoren som talte mest i valg av menighetstilhørighet. Det var viktigere enn moderne lovsang, jevnaldrende i menigheten og geografisk nærhet til kirken. Men i følge lektoren er det sang- og musikkstilen som er mest avgjørende for helhetsinntrykket av gudstjenesten.

- De valgene menighetene gjør på dette området vil ha stor betydning. Musikk er veldig viktig for yngre generasjoner. Den er et språk og identitetsskaper. Høymessens klassiske musikkuttrykk og orgel tiltrekker ikke. De sier at den er tilpasset folk i en annen alder og med annen smak enn de selv har.

Skaar mener det er viktig å spørre seg selv hvordan man skal prioritere menighetens ressurser. Skal pengene brukes på orgel eller anlegg? Hun trekker fram Bjørn (21) som forteller at det var mer variasjon i hans hjemmemenighet før kirken fikk et nytt, dyrt orgel. Orgelet ble da mer dominerende, og det førte til valg av salmer som passet til orgel. ”Ikke lett å synge når melodien er ukjent og teksten er vanskelig. Gjør at jeg faller ut”, sier han. ”Bjørn” foretrekker som mange andre moderne lovsang med et populær-musikalsk preg.

For noen år siden skrev hun boka ”Inn i tilbedelsen” – som nettopp var et forsøk på å forstå den sangtradisjonen som preger mange unge kristne miljøer. Hun understreker at moderne lovsang ofte handler om mer enn ulikt sangvalg eller andre instrumenter.

- I menigheter med moderne lovsang brukes det mer tid til å lovprise og tilbe Gud, og gjennom dette opplever mange en atmosfære av hengivelse og åpenhet for Guds Ånd og et rom for å gi og ta i mot Guds kjærlighet. Ingen informanter forteller at de har hatt slike erfaringer med salmesang, sier Skaar.

Hun legger til at noen av studentene etter hvert blir lei av den moderne lovsangsstilen, og med alderen begynner å like den klassiske kirkemusikken bedre. Det samme gjelder liturgien.

Reform med muligheter
Skaar tror gudstjenestereformen åpner for mange muligheter for å imøtekomme denne gruppens behov og forventninger. Hovedgrunnen til at reformarbeidet ble startet var jo nettopp at Ungdommens kirkemøte ønsket at høymessen skulle bli mer attraktiv for ungdom og unge mennesker.

- Men det er viktig at engasjerte kristne unge mennesker brukes som strategiske medspillere i arbeidet med å gjennomføre reformen i lokalmenighetene.

Til tross for mulighetene: Skaar er urolig for om folkekirken kan klare å ivareta både de unge, bevisste kristne og de som kommer innom i forbindelse med livets store anledninger som bryllup og dåp.

-    I folkekirken er man veldig opptatt av å ivareta dem som kommer innom ved spesielle anledninger og som forventer høytid og en vakker seremoni. Samtidig går få i ”den etterlyste generasjonen” fast på gudstjeneste for å oppleve dette. De søker troshjelp for hverdagen mer enn høytid for søndagen. Det er nesten umulig å samle de to store hensynene i en gudstjeneste – i hvert fall for gruppa 18-30 år. Hvis man vil være alt for alle alltid, kan det fort bli veldig lite for veldig få. Dette ligger meg veldig på hjertet, sier Skaar.

Dele tro og liv
Studentene til Skaar snakker mye om hvor viktig det er for dem å erfare et fellesskap i menigheten.

- Unge voksne søker tilhørighet og har behov for kristne venner som de kan dele noe av livet med. De søker steder der det går andre unge, men forsamlingen behøver ikke være så stor, sier Skaar.

Hun understreker at felleskapsbehovet handler om mer enn å bli ønsket velkommen med en salmebok, oppholde seg i samme kirkerom en times tid, delta i en felles liturgi og lytte til samme preken. I rapportene som studentene skriver fra sine kirkebesøk, kommer dette klart fram.

- De legger vekt på hvordan de blir tatt i mot og hvor viktig de synes samlingene rundt gudstjenestene er. Det teller positivt at man kan være igjen på kirkekaffe, at terskelen er lav for å ta kontakt og snakke med folk og at man ikke blir oversett.

Studentene oppgir at fellesskapet de søker handler om å snakke sammen, bli kjent og styrke hverandre i tro og tjeneste. En del søker også bønnefellesskap, omsorg, oppmuntring og medvandring. Flere i studentundersøkelsen sier også at det er viktig at menigheten har bruk for dem, at de får tjenester som de opplever seg utrustet til og som er meningsfull.

- Mange ønsker å ha en tjeneste, også i gudstjenestesammenheng. De har samtidig et inntrykk av at i kirken gjør presten og organisten alt. Deres tjeneste og forslag, særlig når det gjelder nyere lovsang, er ikke ønsket, sier hun.

- Man kan tenke seg at i mange menigheter blir det vanskelig å møte både unge og eldres behov i høymessen. Kan løsningen være egne gudstjenester for unge?

- Man bør i hvert fall drøfte mulighetene. Det er ikke det ideelle, men veldig mange steder kan det være det letteste å få til. Det er tross alt bedre at unge voksne går på spesialgudstjenester enn at de ikke går. Utfordringen blir å få til overgangen til de vanlige gudstjenestene senere. Men jeg tror sjansen er større hvis de går noen år på spesialgudstjeneste.

Liturgi med frihet
Studentene Skaar snakket med synes at liturgiens faste ledd og ordninger er godt, trygt og nødvendig. Flere nevner det gode ved at liturgien sikrer at en får med seg det viktigste og at ikke alt er avhengig av dagsformen. Samtidig synes mange at måten liturgien gjennomføres på, blir for stivt.

- Det gir ingen åpning for spontanitet eller at Den hellige ånd skulle kunne ha noe å si som bryter med det planlagte. De opplever at dette blir ufritt og hindrer et levende møte med Gud, forklarer Skaar.

Hun legger til at flere uttrykker at deres oppfatning av liturgien har forandret seg i positiv retning etter at de har lært mer om innholdet og meningen med de ulike leddene, rekkefølgen og symbolhandlingene. På dette området har hun stor tro på at gudstjenestereformen kan hjelpe:

- Det er vedtatt en hovedstruktur, men den gir stor fleksibilitet til å velge. Det er i hele tatt mange ting i reformen som tar opp det unge mennesker spør etter, sier Skaar.

Tore Laugerud og Liv Hegle Sjøflot (foto: Tone Leksbø, Areopagos)

Dialog-prester samtaler om hvilken rolle språket spiller i møte med unge, søkende mennesker.

Av Thea Elisabeth Haavet

Tore Laugerud er prest i organisasjonen Areopagos, en stiftelse som arbeider for at kristen tro og praksis blir presentert troverdig for åndelig søkende mennesker i dag. Det skjer først og fremst gjennom samtaler og åndelig praksis. En av satsingene deres er «I Mesterens Lys», der Liv Hegle Sjøflot er prest. «I Mesterens Lys» deltar blant annet på alternativmesser. Der er de til stede for å lytte og lære av søkende mennesker, holde seminarer, delta i samtaler og med forbønn og velsignelse.

Liv Hegle Sjøflot (L): Vi har mange gode samtaler med folk vi møter på alternativmessene. De fleste tenker likevel ikke at kirken er et sted de kan gå til med sin åndelige lengsel og søken.

- Hva tror du kan være årsaken til dette?

L: Det handler mye om språk. Mange føler at kirka snakker et veldig reduksjonistisk språk som gjør at de ikke føler seg hjemme der. Det blir for rasjonelt og for mange ord. De finner ikke de åndelige opplevelsene og erfaringene de søker etter i kirka. Derimot møter de kirkas dogmatiske språk – som mange reagerer negativt på.

Tore Laugerud (T): Du er inne på mye her. For det første er det dogmatiske språket fjernt fra hverdagsspråket. Både Bibelen, salmeboka og liturgien har et språk som er lite umiddelbart tilgjengelig for folk som ikke er vokst opp med det. Tenk for eksempel på det teologiske begrepet ”rettferdiggjørelse”. Hva sier det til dagens unge? I tillegg er det dogmatiske språket et fastlåst språk hvor svarene ligger klare. Det kolliderer kraftig med vår tid hvor autoritet skapes innenfra ut fra den enkeltes erfaring.

L: Utrolig mange av de vi møter på alternativmessene har hatt ungdomstida i kirka, men etterpå har de ikke funnet det de har trengt der. Mange deler erfaringer av vonde møter med kirka. De føler at de ikke er blitt forstått, og at det ikke har vært et stort nok rom til å dele spørsmål og erfaringer som er litt på siden. Derimot har de blitt møtt med fasitsvar som de ikke har vært klar for å ta imot. Derfor har de søkt andre steder etter fellesskap og bekreftelse.

T: Jeg tror Den norske kirke har undervurdert betydningen av at folk får erfaringen av å bli sett og lyttet til. Den respekten som vises og den verdien man gir mennesker gjennom å lytte til dem har en stor sprengkraft. Vi har vært alt for opptatt av hva vi skal svare og hva vi skal tilby.

- Når dere lytter, hva opplever dere som de unges viktigste eksistensielle spørsmål?

T: Jeg tror det går i retning av: Er det noen som elsker meg der ute? Er jeg elsket? Kan jeg elske meg selv? Kirken må svare på det. Den gir svar når unge mennesker blir sett og lytta til.

L: Det handler også om å hjelpe mennesker til å erfare Guds nærvær i våre liv – og å erfare det som et kjærlig nærvær. Hvordan kan vi ha tillitt til Gud hvis vi ikke er sikre på at han vil oss vel? Gud er ikke en litt skummel fremmed, men den som har villet oss og avlet oss i kjærlighet.

T: Jeg er enig. Å lære Gud å kjenne begynner med å erfare Guds nærvær. Mystikeren Tomas Merton har sagt: ”Det dypeste jeg har funnet i meg selv er at jeg er elsket av Gud”. Jeg tror dette berører svaret på det aller dypeste eksistensielle ropet til mennesker i dag.

L: Vi ser at samfunnsutviklingen etterspør erfaringene framfor dogmene. Derfor spør jeg meg: Bruker vi erfaringsspråket i kirken? I lengden er vi ikke i stand til å formidle troen inn i vår tid dersom vår egen erfaringsdimensjon av troen ligger brakk. Det handler om å praktisere troen og få troen ned i kroppen.

T: Kroppslige åndelige praksiser er veldig viktig for vår tid, men dessverre i liten grad tilgjengelig i kirka. Det er viktig å ta kropp og bevegelse mer inn i kirkerommet. Tomas-messen var jo et forsøk på det. Bak den lå erkjennelse av at kroppen omtrent ikke er tilstede i våre høymesser. Her har kirken mye å lære av nyåndeligheten, som med sin holistiske livsinnstilling har erfart kroppens betydning for det åndelige. En slik kroppspraksis kan være meditasjon, bibliodrama, dans og mange andre ting.

- Men mange vil vel være skeptisk til meditasjon i kirken?

L: Meditasjon i kristen sammenheng handler ikke først og fremst om å tømme seg – men å bli fylt av noe. Det handler om å rette oppmerksomheten mot Jesus og det guddommelige. Jeg kan ikke forstå at vi som kirke skal være skeptiske til det.

T: Her er vi inne på den lutherske kirkens mangelsykdommer. Da reformasjonen ble innført i Norge opplevde kirken vår to store tap – nemlig den estetiske og den kontemplative tradisjonen. For det første ble kirkene nesten ribbet for sine bilder. Ikke noe sted ble dette gjennomført så radikalt som i Norge og Danmark. I tillegg mistet vi den kontemplative tradisjonen ved at klostervesenet ble oppløst. Grunnen til at vi har kunnet leve med dette en stund var at det kognitive og verbale ble satt så høyt i samfunnet generelt. Men i dag spør folk etter et mer helhetlig språk, og det er viktig at vi tetter hullene etter disse tapene.

L: Veldig mye av det som tilbys av verktøy og metoder i andre spirituelle retninger har også kristendommen i sin tradisjon. Denne gjenglemte verktøykassa må kirka nå ta fram igjen.

- Hvordan kan kirken integrere disse aspektene i vår tid?

T: En ting jeg tror er veldig viktig er å utforme ritualer for flere sider av livet og øke bevisstheten om å ta i bruk ad hoc-ritualpraksiser. Et eksempel er jenta som hadde kranglet med faren sin før han døde, og som sammen med presten utviklet et ritual der de blant annet leste et brev til ham ved graven.

L: Folk har behov for ritualer og symbolspråk når de ikke selv har ordene, og dette kan kirka bruke mer av. I tillegg: Bildene som taler til følelsene våre uten å måtte gå veien om intellektet. Forbønnen. Velsignelsen. Meditasjon og stillhet.

T: I Ignatiuskirken i Paris har de utviklet en gudstjeneste som er blitt til i ignatiansk tradisjon, og som nettopp retter seg mot aldersgruppen 18-30 år. Den blir kalt ”gudstjenesten som tar sin tid”, og inneholder bibelundervisning, tyve minutters stillhet og syv minutters samtale i smågrupper. Den er blitt veldig populær, og har spredt seg til mange steder i Europa. De unge sier at det er den lange stillheten som trigger.

L: Selvutvikling er veldig i tida nå. Her har kirka mye å komme med. Hva med forkynnelse av helliggjørelsen for eksempel? Paulus sier mye spennende om å vokse i troen, utvikles og modnes. Vi har vært for redde for å ta fram dette.

T: Ja, jeg tror en av mangelsykdommene i vår lutherske kirke er mangelen på en utviklingsdimensjon i troen. Det lutherske prosjektet har gått ut på å flytte folk fra kategorien ufrelst til frelst – og så ser man seg ferdig. Hvilken appell har det til unge mennesker i dag?

- Hva kan gjøres for at kirken skal ha større appell til de unge?

T: Jeg tror liturgiens språk må formes i nye retninger.  Det proklamatoriske må mykes opp så liturgien blir mer innbydende og spiller mer på mysteriet enn de klare svarene. Og så må stillheten inn i gudstjenesten, minst to minutter her og der. Kirken bør utvikle estetiske praksiser i det kontemplative feltet som har det med lytting og dialog i seg, for eksempel meditasjonsgrupper og Taize-bønn.

L: Det er nesten utrolig å se hvor mange i aldersgruppen 18-30 år som drar på Taize-gudstjenester, til tross for at de er veldig enkle og ikke spesielt spennende.

T: Jeg spurte broder Alois, som leder Taize, hva attraksjonen er. Han svarte at det er tre ting; stillheten, enkeltheten og fellesskapet. Men da han var på besøk i Norge sist la han vekt på noe helt annet. Han sa: Vi gir ikke unge noe som helst i Taize, men vi lytter til dem.

L: Det stemmer. Brødrene samtaler med de unge i små grupper og etter gudstjenestene stiller alle brødrene seg rundt i lokalet og er tilgjengelig for samtale.

T: De fleste som kommer inn i vår sammenheng opplever at vi har en mer åpen og lyttende holdning enn de er vant til. De sier at andre kristne steder er mer opptatt av å gi dem svarene.

OM SAMTALEPARTNERNE:

Tore Laugerud (61). Prest og leder av Areopagos sitt arbeid i Norge. Er særlig opptatt av hvordan kirken kan møte den åndelige lengsel i vår tid. Arbeider blant annet med å fremme en åndelighet med vekt på stillhet og meditasjon, og med kirkens møte med nyåndelighet. Er mye brukt som foredragsholder.

Liv Hegle Sjøflot (57). Areopagosprest. Arbeider med å rekruttere og lære opp kristne – blant annet mange unge – til tjeneste på alternativmesser over hele landet og med kirkens oppfølging av mennesker med en nyåndelig orientering.

Foto: Stock.xchng

Iblant ber presten Ivar Nicolaisen forelskede, unge forlovede om å skjerpe seg.  Så snakker han til dem om skilsmissestatistikk.

Av Øyvind Stople Sivertsen

Det kommer på klingende sørlandsdialekt, sagt med et smil, men likevel bestemt:

- Jeg kan si: «Herligland, dette dere sitter og sier, det er ikke sant på en plass! Her har dere ting å snakke om. Dere trenger en kontrollert landing. Det er så mye bedre enn krasjlandinger. Da sitter de der og vrir seg som åler mange ganger. De vil ikke prate om at forelskelsen kan ta slutt. Jo yngre de er, jo mer begeistret er de, og jo mer naive er de. Jeg merker at det er mye naivitet omkring samliv i kirken og samfunnet forøvrig. Det er viktig å kunne få prate ærlig om det å leve sammen. Om mulig må vi rotfeste de to som er glade i hverandre. Det er kirkens oppgave, sier Ivar Nicolaisen.

Han er engasjert nå. Dette er en solid del av hverdagen til den 55 år gamle kapellanen i Oddernes menighet i Kristiansand. Det vil si, han er kapellan i halv stilling. Den resterende stillingsprosenten bruker han på å jobbe med mennesker i krise. Han har sett mange forhold som har endt med brudd.

- Jeg er opptatt av sorgen det ikke sendes blomster til. Det er sorg over samlivsbrudd, men også over samliv uten kjærlighet. Jeg tilbyr veiledning og hjelp til de som opplever samlivskriser. Jeg jobber mye med tæring, at vi lever på en slik måte at samlivet tæres. Det kan handle om både utroskap og omsorgssvikt. Det er viktig å huske på at omsorgssvikt også kan gjelde overfor ektefeller. På grunn av min erfaring fra diakonidelen, har jeg forstått hvor viktig det er for meg som prest å bruke god tid på vigselssamtalen. Den er utrolig viktig. I vigselssamtalen bruker jeg sjelden under to timer. Iblant har vi flere enn én vigselssamtale. Det kan være fordi det avdekkes ting i vigselssamtalen, ting som trenger modningstid.

- To timer med samtale?

- Ja, jeg kan faktisk ikke huske at jeg har brukt under to timer på en vigselssamtale noen gang, sier Nicolaisen.

Vier ingen uten samtale

De unge, forelskede parene er gjerne så opptatt av det praktiske rundt giftermålene at invitasjonen til vigselssamtalen blir som et irriterende hår i suppen å regne. Men ingen blir viet av Ivar Nicolaisen uten at han har snakket grundig med dem om hvor vanskelig kjærligheten kan være.

- Når de får høre at samtalen tar to timer, og at det må gjennomføres i min arbeidstid og på et sted jeg bestemmer, blir de forskrekket. De fleste tror dette skal gjennomføres i full fart og på kveldstid. Brudeparene er så opptatte av alt de skal gjøre og få tid til. Da kan jeg si at dersom dere ikke har tid til vigselssamtale med meg, på mine premisser, blir det ikke vielse med meg. Da blir de litt flaue. De skal gifte seg, og så har de ikke tid til dette!

- Hva snakker dere om?

- Om forventninger. Om tro. Kirkens rammer. Tilgivelsesproblematikk. Det å gjøre hverandre verdifulle. Og ordet «ære».Det er et ord som brukes lite i dag, men som er en del av løftene i kirken. Det gir assosiasjoner til englesus og gjeterne på betlehemsmarken. Men hvordan kan vi ære hverandre? Det er å gjøre hverandre verdifulle. Og hvordan kan vi gjøre hverandre verdifulle, spør Nicolaisen.

- Vi snakker om grenser for trofasthet, og definisjonen på utroskap. Der får mange seg noen aha-opplevelser. Samfunnets definisjon på utroskap er fysiske tilnærminger, med sex som det ultimate, men i kjærligheten er definisjonen på utroskap en annen. Utroskap kan være den forsiktige og usynlige tilretteleggelse for å oftere å treffe mennesker som på en feil måte trigger mine følelser. Men når jeg vet hva jeg vil, kan jeg gå hvor jeg vil, mener Nicolaisen.

Ingen gledesdreper

Selv om tallet på antall vielser har gått ned de siste årene, er det ifølge Statistisk sentralbyrå fremdeles høyt. Ser en statistikken over en femårsperiode, må vi tilbake til perioden 1976-1980 for å finne høyere andel inngåtte ekteskap enn for de siste fem årene. I 2010 ble det inngått totalt 23.600 ekteskap i Norge. 10.300 ekteskap endte i skilsmisse, mens 11.700 par tok ut separasjon i fjor.

Det blir mange vigselssamtaler, og mange sorgsamtaler.

- Med de unge brudeparene har jeg fokus på å prate åpent. Vi snakker om hva kjærlighet er, og om livets realiteter. Jeg kan komme inn på statistikk for skilsmisser, og da ser man ofte at brudeparene er naive. Jeg smiler litt, og forsøker å få dem med på tankegangen: Det er reelle muligheter for at dette kan ende med brudd.

- Naiv kjærlighet er vidunderlig, men mange kan si at de ikke ønsker å bli assosiert med norsk statistikk. Dette gjelder bare de andre, sier de. Det er da jeg må ta affære og si ifra, understreker Nicolaisen.

- Føler du deg iblant som en gledesdreper?

- Nei. Mange opplever det nok som ubehagelig med én gang at jeg problematiserer det. Så skjønner de at kjærligheten har trusler, og at dette kan være et kjærlighetsbevarende språk. Noen har ikke erfaring med skyggesidene hos kjærligheten. Vi må prate om livets skyggesider, for de kommer til oss alle.

- Føler du ikke at du kan bli for invaderende?

- Nei, det gjør jeg ikke. Dette er ikke sjelesorg. Hvis det er ting som dukker opp i samtalen, så må det trekkes ut og behandles for seg. Det kan gå over i sjelesorg. Noen setter grenser for hva de vil snakke om, mens andre setter pris på at spørsmålene blir stilt. Responsen avgjør hvordan samtalen går videre. Noen syns det er godt å prate ærlig om de dype ting. Jeg utfordrer parene til å etterutdanne seg i kjærlighet. Det burde vel være like normalt som alt annet vi kurser oss i?

- Hvorfor setter du som prest slike problemer på agendaen?

- Det er viktig å ta disse problemstillingene på alvor fordi de i stor grad preger vårt samfunn, men man skal alltid opptre respektfullt. Når det butter i forholdet, skal de vite at de kan komme tilbake for å be om hjelp. Dette kan være en døråpner i så måte.

- Er vigselssamtalen den eneste gangen disse spørsmålene blir tatt opp?

- Nei, det er det ikke. Også når jeg har dåpssamtaler i hjemmene, prater vi om samliv, men naturligvis på en annen og varsom måte. Jeg tenker sånn: Det fortjener barnet og foreldrene. Men mange ganger er jeg blitt urolig over at mange ikke har hatt dype samtaler om livets realiteter før de kommer til vigselssamtale, sier Nicolaisen.

Nicolaisen har vært tilknyttet Oddernes menighet siden 1997, og har ikke tall på hvor mange vigselssamtaler det er blitt i løpet av de 14 årene som er gått siden den tid. Iblant får han hyggelige påminnelser om at temaene han tar opp faktisk når inn til brudeparene.

- Jeg syns det er flott å oppleve at mange av dem jeg har hatt vigselssamtaler med for mange år siden, kan fortelle meg at de husker store deler av samtalen ordrett. Da forstår jeg at det har vært et behov hos dem, og at denne samtalen er viktig, sier Nicolaisen.

Foto: Øyvind Stople Sivertsen

Når unge foreldre kommer til Øvre Rælingen kirke for dåpssamtale, får de et konkret tilbud om å komme tilbake allerede uken etter.
Av Øyvind Stople Sivertsen

I forlengelsen av den timelange dåpssamtalen med foreldrene, åpnes dørene til menigheten på vidt gap.

- Velkommen til babysang, kan presten stolt fortelle, vel vitende om at menigheten har et konkret tilbud til foreldrene som oppsøker kirken.

Mange av de unge har ikke hatt kontakt med kirken siden ungdomstiden. Likevel ønsker de at kirken tar seg av det eneste offentlige ritualet etter at barnet har kommet til verden, og møter til dåpssamtale.

- Dåpen favner bredt. Minst halvparten av dåpsforeldrene har kun hatt sporadisk kontakt med kirken, sier Sjur Isaksen, som har skrevet bok om menigheten i møte med nybakte foreldre.

Blir mer troverdig
- Det er jo en fantastisk svær ting å få barn. Kanskje det største man får oppleve. Det er mange følelser knyttet til dette. Takknemlighet og glede, men også bekymring og usikkerhet. Det er en eksistensiell hendelse. Med dette som bakteppe, er det sterkt at 80 prosent ringer kirken og ber om dåp etter at barnet deres blir født. Disse bør få et best mulig tilbud av kirken, mener Isaksen.

Det innebærer en timelang dåpssamtale med presten. Og ikke minst at kirken har et plan for oppfølging i etterkant av denne.

- Mange menigheter kan ønske velkommen til babysang, og dermed fortelle at de vil være sammen med dem allerede neste uke. Det er viktig. I dåpsliturgien sies det jo at foreldrene, «sammen med denne menigheten og hele vår kirke», har fått et ansvar. Menighetens del av dette arbeidet blir mer troverdig dersom man har noe konkret å tilby, sier Isaksen, som har jobbet mange år som prest i Larvik, på Værøy og i Rælingen.

Babling på alle nivåer
Og det er i Øvre Rælingen kirke vi befinner oss nå. I den romslige menighetssalen, ved siden av selve kirkerommet, har menighetspedagog Marianne Offernes lagt ut matter på gulvene. Kaffen er klar på kannene, og fruktfatene bugner, selv om de står tilbaketrukket i et hjørne. Nitten blide spedbarn babler fornøyd på mattene. 17 mødre og to fedre følger interessert med på hver minste bevegelse. Flere av dem ble for kort tid siden foreldre for første gang. Omtrent halvparten er under 30 år. Offernes setter på musikk. Hun gir korte, lettfattelige instruksjoner. Gruppen synger med. Barna babler.

I litt over førti minutter er fokuset rettet vekk fra andre gjøremål. Det er samspillet mellom foreldre og barn som gjelder. Øyekontakt, bevegelser, tillit. Og musikk. Alt innenfor kirkens vegger. Etterpå er det kaffe, frukt og samtale.

- Babysang er en utrolig flott måte å komme i kontakt med folka i bygda på. Det favner så bredt, sier Marianne Offernes, som de siste fire årene har jobbet med trosopplæring i Rælingen.

Vil senke terskelen til kirken
- Jeg har en oppgave inni meg om å senke terskelen for å komme inn i kirken. Mange av de som kommer har ikke noe ukentlig tilknytning til kirken. Noen blir overrasket, og sier at ikke visste at kirken kunne tilby noe som dette. De syns det er godt å komme til kirken og være en del av fellesskapet, sier hun.

- Jeg ser ikke på babysang som en arena der jeg skal misjonere. Målet er å bli kjent med folk, skape relasjoner, møte mennesker der de er i livet. Mange er unge voksne, og vi har veldig mange fine samtaler rundt bordene. Det blir et møtepunkt med hele familien, og vi kan treffe folk der de er i livet, påpeker Offernes.

Dermed blir babysangen en naturlig forlengelse av dåpssamtalen.

- I dåpssamtalen må man være vár på foreldrenes situasjon, og ikke regne med at alle har det greit og forstår hva som skjer. Man må tune seg inn på foreldrenes bølgelengde, og være forberedt på at det kan dukke opp ting som man må følge opp i etterkant. Det er en nødvendig forutsetning for en vellykket dåpssamtale at man gjør et godt arbeid for å skape tillit. Man kan si veldig mye smart uten særlig hensikt dersom man ikke har klart å skape en tillitsfull atmosfære, sier Sjur Isaksen.

Den atmosfæren finner man på babysang i Rælingen.

FAKTA:

• Omtrent 80 prosent av norske barn blir døpt i Den norske kirke
• Det vil si at rundt 40.000 barn blir døpt i Norge hvert år
• Gjennomsnittsalder for førstegangsfødende er nå rundt 29 år
• Snittalderen for å bli far for første gang er omtrent 31 år

Sokneprest Sindre Stabell Kulø. Foto: Privat

Når noko alvorleg skjer, blir kriseteamet i Fræna kommune tromma saman. Etter at dei konkrete gjeremåla er over, sit som regel presten att. Og lyttar.

Av Øyvind Stople Sivertsen

Alle kommunar slit med sitt. I Fræna har dei fått meir enn dosen sin. I den mellomstore kystkommunen nord for Molde har dei opplevd ei rekkje trafikkulykker dei siste åra. Ungdommar og unge vaksne opplever gong på gong at livet slett ikkje er sjølvsagt. Somme blir borte. Det kjennest meiningslaust. Og sorga kjem.

– Når livet blir fortetta, opplever eg at samfunnet gir kyrkja eit mandat til å ta seg av det. Både kyrkja som bygg, at vi opnar kyrkjerommet, og kyrkja som personar. Dei store hendingane i livet er kyrkja best eigna til å ta seg av. Vi er der, og det er venta at vi skal vere der, seier Sindre Stabell Kulø.

32-åringen er sokneprest i Bud, eit av fire sokn i Fræna kommune. Når det stormar som verst etter ei opprivande hending, opplever han at kyrkja i høgste grad blir invitert til å medverke. Ikkje berre som eksponent for kasualia, men på grunn av den medmenneskelege spisskompetansen sin.

I kriseteamet i Fræna er det representantar frå politiet, rektoren på ein barne-/ungdomsskole, ein psykiatrisk sjukepleiar, ein kreftsjukepleiar, ein ambulansesjåfør og ein einingsleiar i kommunen. Pluss soknepresten i Bud.

– Vi i kriseteamet – eller støttegruppa, som det heiter her –, møtest uavhengig av hendingar fire–fem gonger i året. Vi blir kalla inn dagen etter bilulykker eller sjølvmord eller andre ulykker der mange er involverte. Når noko veldig dramatisk har skjedd, og politi og lege har gått, da blir presten veldig ofte sitjande att. Da kjem også mange av kjenslene fram, fortel Stabell Kulø.

I slike situasjonar trur han ein kan bruke sorga og sorgprosessen til å opne dører inn til andre menneske.

– Det kyrkja er god på, er å ikkje vere ein lege eller ein sjukepleiar som skal behandle noko eller nokon. Vi medisinerer ingen. Det vi tilbyr, er prat. Vi skal ikkje behandle, men snakke saman. Vi skal setje ord på både irrasjonelle og rasjonelle kjensler, seier Stabell Kulø.

– Ofte er det jo også presten som melder dødsbodskapen til familien. Det blir gjort på oppdrag frå politiet. Det synest folk er fint. Vi har eit språk til å snakke om liv og død, understrekar han.

Når det gjeld gravferdene og samtalane rundt dette, er Stabell Kulø veldig oppteken av å vere på tilbodssida. Han meiner valet av lokale for samtalen er svært viktig.

– Eg kan spørje: «Skal vi ta ein prat, berre du og eg?» Eg trur det er viktig å følgje opp, og å vere frimodig og spørje om ein ønskjer seg ein samtale. Eg har gjerne samtalen heime eller på ein stad som blir opplevd som positiv – kontorprat trur eg ikkje er så lurt, da får ein fort konnotasjonar til noko klinisk, meiner han.

Den siste tida har soknepresten arbeidd med å få familiar til å snakke meir saman i sorgprosessen.

– Eg har ikkje så mykje med sorggrupper å gjere, men vi samarbeider med sjukehuset i Molde om dette. Eg prøver meir å få familiar til å snakke saman. Vi har ein dyster statistikk på trafikkdød hos unge i kommunen, og eg prøver å gjere noko med det, seier han.

– 18–30 er ei samansett gruppe der ein både kan vere russ og tobarnsfar. Felles for dei er at dei er ei gruppe som ikkje er heilt etablert. Dei har ikkje nådd det magiske 30-talet enno. Dei studerer, eller er nye i jobben. Det er ein fase prega av karikaturen «student», dei bruker mykje tid på det. Mange formar meiningane sine i denne perioden. Her i kommunen er det også mange som er i oppbrot tidleg, ettersom ein må velje om ein skal reise ut av kommunen for å gå på vidaregåande skole.

– Møter ein sorga på ein annan måte når det gjeld 18–30-gruppa?

– Sorghandtering er veldig individuelt. Men generelt kan eg seie at hos godt vaksne handlar samtalen om andre ting. Mange vaksne finn meining i å ha ansvaret for andre. Slik sett er dette ei gruppe som fell litt mellom to stolar, trur Stabell Kulø.

I tillegg til trafikkulykker og sjølvmord vart hendingane i Oslo og på Utøya 22. juli ein tankevekkjar for mange unge i Fræna. Da var det viktig at kyrkjerommet var ope.

– Det vart lagt til rette for at det skulle tennast lys, og at ein kunne vere stille. Ingen i vår kommune døydde som ei følgje av terrorhandlingane 22. juli, men dagen etter mista ei ung jente livet i ei trafikkulykke. Da vart alt aktualisert på nytt, fortel Stabell Kulø.

– Kyrkja er annleisrommet i mange lokalsamfunn. Det er viktig at kyrkjedøra er open. I tillegg må vi også vere til stades. Den einaste grunnen til at vi framleis er ønskte til å ta oss av slike hendingar, er at vi har gjort og gjer ein god jobb. Det manglar ikkje på alternativ. Kven som helst kunne ha laga sine eigne gravferdsritual, om det var det om å gjere. Eg trur folk har gode opplevingar med kyrkja som arena for sorg. Mange skulle nok ønskje at dei hadde ein samtalepartnar elles òg, men i desse situasjonane har dei det i alle fall. Det er usedvanleg viktig, seier Stabell Kulø.

Foto: morguefile.com

Korleis nyttar unge vaksne mellom 18 og 30 kyrkja? 

Av Birgitte Lerheim

Kva haldningar og forventningar har dei i høve til kyrkja? Finst det i det heile nokre samanfall mellom det unge vaksne opplever at kyrkja er oppteken av, og det dei sjølve er opptekne av?

Desse spørsmåla, og fleire andre, sto i fokus i undersøkinga «Ung i kirken 2010″ , som Synovate sist haust utførte på oppdrag frå Kyrkjerådet.

Ei landsrepresentativ gruppe av unge mellom 18 og 30 år var målgruppa for undersøkinga. Denne artikkelen tar føre seg to aspekt ved undersøkinga: Gapet mellom kva unge vaksne opplever som viktig og kva dei opplever at kyrkja er opptatt av – og spørsmålet om kor vi finn dei største interaksjonsflatene mellom unge vaksne og kyrkja.

Familie og vener = pri 1
Undersøkinga syner at det er visse forskjellar mellom det unge vaksne synest er viktig i livet, og det dei same menneska opplever at kyrkja fokuserer på. Familie og vener er ifølge undersøkinga langt det viktigaste i unge vaksne sitt liv, for heile 99 prosent av respondentane har oppgjeve at dette er enten «meget viktig» (78%) eller «ganske viktig» (21%). Samstundes opplever berre i underkant av seks av ti at kyrkja i «meget stor» (19%) eller «ganske stor» (43%) grad er oppteken av dette.

Menneskeverd og nestekjærleik
Rundt 90 % av ungdommane oppgjev også at menneskeverd og likeverd, gode oppvekstvilkår for barn og unge, nestekjærleik og omsorg for andre, tilhøyrsle til fellesskap og sosialt nettverk, fred og rettferd samt karriere og utdanning er «meget» eller «ganske viktig». Inntrykket til dei som har svara i undersøkinga er at kyrkja jamt over er mindre oppteken av slike ting enn dei sjølve. 6-7 av 10 opplever at kyrkja i «meget» eller «ganske stor» grad er oppteken av desse tinga.

Det er interessant at både fellesskap, barn og unge, fred, rettferd og miljø er område det har vore satsa sterkt på i Den norske kyrkja det siste tiåret. Dette synest å nå fram til ein viss grad, men ikkje heilt. I likskap med familiekjensle og venskap, kan mesteparten av det som her er nemnt seiast å samsvare med tradisjonelle kristne verdiar. Dei unge vaksne sjølve synest likevel ikkje å kople så sterkt mellom sitt eige og kyrkja sitt fokus på desse verdiane. Heller ikkje gjer dei ei kopling mellom eiga tilslutning til desse verdiane og kristen tru.

«Berre» tradisjon?
Ein langt mindre del av ungdommane (til saman i underkant av ein av fem) opplever likevel kristen tru som «meget» (10%) eller «ganske viktig» (9%). Åtte av ti unge vaksne meiner at kyrkja i «meget» eller «ganske stor grad» har fokus på kristen tru. Her er forskjellen svært stor mellom unge vaksne sitt eige fokus og det dei opplever er kyrkja sitt fokus.

Tradisjonar, derimot blir opplevd som «meget» (18%) eller «ganske viktig» (51%) av nesten sju av ti unge vaksne. Og på dette området er det meir samsvar mellom dei unge sitt fokus og det dei opplever er kyrkja sitt fokus: Over halvparten (54 %) av respondentane opplever at kyrkja i «meget stor grad» er oppteken av tradisjon, og ytterlegare 27% opplever at kyrkja i «ganske stor grad» er tradisjonsfokusert.

Det vil kanskje overraske mange at unge er så vidt opptekne av tradisjonar. Men dette samsvarer med funn frå den store konfirmantundersøkinga i Noreg som var publisert i fjor. Nokre gongar blir «tradisjon» som argument for deltaking i kyrkjelege handlingar som dåp og konfirmasjon framstilt som uautentisk eller ueigentleg, både frå human-etisk hald og frå enkelte kristelege miljø. Men Bernd Krupka, ein av forskarane bak konfirmantundersøkinga, har i eit intervju med Vårt Land på peika på at tradisjonsmedvit mellom unge menneske truleg også handlar om ei aktiv tilslutting til det innhaldsmessige som blir formidla i tradisjonen. Det er såleis kan hende gode grunnar til å ikkje berre sjå tradisjon som noko folk passivt sleng seg med på, men som faktisk betyr noko frå eller til i folk sine liv.

Bruker kyrkja ved høgtider og store hendingar i livet
Kan hende lar både familie- og tradisjonsfokuset til unge vaksne seg spore i korleis dei bruker kyrkja: Heile 95% har tatt del i gravferd – 32% av desse siste året. 76 % har vore til stades ved kyrkjeleg brurevigsle – 29% av desse siste året. Eit nesten tilsvarande tal finn vi når det er snakk om høgtidsfeiring i kyrkja (jul, allehelgensdag, påske og liknande). For dåp er tala 82% i det heile og 23% siste året, for konfirmasjon er tala 85% i det heile og 20% siste året. Kyrkjelege handlingar og høgtidsgudstenester kan med dette seiast å utgjere dei største interaksjonsflatene mellom Den norske kyrkja og snittet av vaksen ungdom.

Mange kyrkjelydar har satsa målretta på å utvikle eigne, alderstilpassa gudstenester og andre tilbod for denne målgruppa. Men korkje slike gudstenester eller vanlege høgmesser er mykje besøkt av ungdom, berre 12 – 13 % av respondentane har tatt del i slike siste året. Nærare halvparten av dei spurte har ikkje vore til slike gudstenester i det heile.

Møtestadene mellom kyrkja og unge vaksne er såleis langt større og meir omfattande enn kyrkja sine særtiltak for denne aldersgruppa. Tema som høgtidsfeiringar og kyrkjelege handlingar som dåp, gravferd, bryllup og konfirmasjon vore lite framme i samtalen om møta mellom kyrkja og unge vaksne. Tenkjer vi kyrkjelydsutvikling, vil truleg ei aktiv styrking av desse arenaene som møtestader mellom unge vaksne og kyrkja vere viktig ikkje berre for at kyrkja skal gi den einskilde av oss livstolking og livshjelp, men også når det gjeld tradisjonsformidling og erfart fellesskap.

Unge vaksne – ei samansett gruppe
Tala frå Synovate-undersøkinga er tal som gjeld heile Noreg under eitt. Brote ned på regionalt og lokalt nivå kan biletet forskyve seg noko. Den norske kyrkja er ei kulturelt kompleks kyrkje. Lokale kontekstar, som demografi og lokal (kyrkje)historie har noko å seie for folk sitt forhold til kyrkja.

Likeeins kan ungdom frå 18 – 30 vere i ulike livsfasar, her finn vi alt frå den single, kollektivbuande studenten i Tromsø og den heimeverande aleinemora i leigd sokkelhusvære i indre Østfold, til den gifte trebarnsfaren og fiskaren med villa, Volvo og hund på ei øy på Sunnmøre. Likevel vil nok tendensane undersøkinga identifiserar vil la seg finne att i svært mange kyrkjelydar. Familie, vener og tradisjonar er viktig for dei fleste av oss, unge vaksne som eldre.

Tradisjonar og relasjonar flyt saman
Samstundes ser ikkje brorparten av dei som har svare på undersøkinga til å gjere ei eksplisitt kopling av desse verdiane til kristen tru. Kan hende kan ei slik kopling likevel sporast i den faktiske bruken desse gjer av kyrkja?

Ved kyrkjelege høgtidsfeiringar og kyrkjelege markeringar av overgangane i livet er dei fleste som tar del innforstått med konteksten: Eg og du er der fordi vi skal feire eller markere noko saman, gode eller vonde ting: Jul, påske, at gode vener eller familie giftar seg eller døyper ungane sine, at søskenbarnet mitt blir konfirmert, at , bestefaren din skal gravleggjast. Dette handlar om både livstolking og livshjelp, og er møtestader der familie, vener og kyrkje er integrerte storleikar.

Meir enn misjonsmark
Unge menneske ber med seg relasjonar og verdiar inn i kyrkja. Kyrkja bør bidra til at folk får reiskapar til å tolke liva sine, med dei relasjonane og verdiane dei på godt og vondt ber med seg, innan eit kristent trusparadigme. Er det mogeleg at nett høve som høgtider og kyrkjelege handlingar på særskilt vis kan danne ein grobotn for slikt, nett fordi at både kontekst og føremål ved slike høve kan framstå som meir definerte og avklara for folk flest enn ved dei vanlege søndagsgudstenestene?

Ved desse høva rører dei som tar del seg i ein felles kontekst: Vi er her saman fordi vi feirar jul – vi er her saman fordi vi sørgjer over tante. Og vi er her saman i kyrkja. Venefokus, verdsetting av familie og tilslutting til ein innhaldsmetta tradisjon konvergerer her.

Birgitte Lerheim er førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Det kommer en grundigere artikkel om dette temaet i en bok om menighetsutvikling i folkekirken, redigert av Harald Hegstad og Erling Birkeland, 2011/2012, på IKO-forlaget i serien Prismet Bok.

Feltprest Olberg synes han har en spennende menighet å forholde seg til. – Vi lever sammen med menigheten og treffer dem 24 timer i døgnet, sier han.

Feltprestene er alltid tilgjengelig for soldatene. Men sosiale medier har tatt fra dem litt av arbeidet.

Av Christian Nicolai Bjørke

Han ruver ikke i landskapet, men mener at den viktigste oppgaven som feltprest er å være synlig.

– Alle skal kjenne til feltpresten før de eventuelt blir oppsøkt med et dødsbudskap eller lignende, sier Tor Simen Olberg (57), garnisonsprest i Oslo som har virket som feltprest i flere avdelinger både her hjemme og i utlandet.

Korset på høyre side av brystkassa vitner om at dette er en person som skal ha tid til å høre på deg hvis du er menig soldat i Det norske forsvaret. Men Olbergs erfaring etter 16 år som feltprest, er at antall sjelesorgsamtaler synker.

– Jeg tror at flere samtaler med hverandre eller bruker sosiale medier til å få unna tanker og frustrasjoner, sier Olberg.

Noe annet har også endret seg: De som kommer til sjelesorg er mye mer åpne om livet sitt – så lenge de vet at feltprestene har fullstendig taushetsplikt.

– Unge mennesker har ikke noe problem med å snakke om det man før i tiden ville kalt privat, som for eksempel psykiske lidelser eller problemer i hjemmet.

Olberg tror det gjenspeiler en større åpenhet innen helsevesenet.

– Tidligere gikk man til presten fordi det var stigmatiserende å gå til psykolog. Slik er det ikke lenger. Samtidig kan det for noen være en fordel at presten ikke fører noen journaler. Ingenting av det som sies kan havne på «rullebladet» ditt, sier han.

– Vernepliktige soldater er hovedsakelig i aldersgruppen mellom 19 og 25 år. Hva betyr det for hvilke temaer som kommer fram i sjelesorg?

– Et av de vanligste temaene er «jeg mistrives». Men det handler også mye om krig og fred, rettferdighet og maktbruk. Et vanlig tema er handler om å oppleve noe fremmede, for eksempel å leve ut en militær livsstil der du hele tiden får beskjed om hva du skal gjøre, få opplæring i våpen eller virke i andre kulturer.

– Snakkes det om tro?

– Min erfaring er at det er få som kommer direkte til presten og vil ha hjelp til å tro. I uformelle settinger snakkes det mye om det. Men da handler det mer om å utfordre presten på dogmatiske eller etiske spørsmål.

Olberg synes han har en spennende menighet å forholde seg til.

– Vi lever sammen med menigheten og treffer dem 24 timer i døgnet. Vi må hele tiden være klare til å svare på innspill, anklager og spørsmål.

Hele døgnet
En vanlig hverdag som feltprest begynner gjerne med egen andakt, før det administrative livet legger bånd på noen timer. Feltpresten har ansvaret for etikkundervisning og det tar tid å forberede den. Innimellom er det sjelesorgsamtaler og oppsøkende virksomhet – hvis det er tid før arbeidsdagen er over.

På utenlandsoppdrag er det annerledes. Der er det ingen som jobber ni til fire. Dagene kan bli så lange som 18 timer.

– Det er alltid noe som skjer i en camp, og det er ikke sånn at feltpresten går hjem etter middag. Når vi er så mye rundt, blir vi synlige på en helt annen måte.

Feltpresten har også ansvar for soldatlag – et velferdstilbud til menige og korporaler som ofte inneholder gudstjeneste eller en andakt. Det er ofte her at feltpresten trer tydeligst fram som prest.

– Jeg tror de fleste feltprester ønsker at soldatlag skal være mer enn bare hyggeprat, men hvordan det utføres er forskjellig. Uansett skal det være lov å få en vaffel uten å få med salmesang på kjøpet, sier Olberg.

Legger til rette
Nesten alle de 60 feltprestene i Forsvaret er tilknyttet Den norske kirke.

Feltprestkorpset ledes av feltprosten, som igjen er under tilsyn av biskopen i Oslo. Selv om ingen feltprester er tilknyttet andre religioner enn den kristne, har de likevel ansvar for å legge til rette for at den enkelte soldat kan utøve sin religion eller livssyn.

– Vi sørger for at matforskrifter blir etterfulgt og at bønnefasiliteter er til stede. Vi kan ikke være liturger for soldater med en annen religion, men sjelesørgere kan vi være. Jeg har hørt muslimer si at de heller vil snakke med meg enn med imamen, for i motsetning til ham har jeg kunnskap om hvordan livet i Forsvaret og Norge er, sier Olberg.

– Hva er det vanskeligste ved å være feltprest?

– Å bringe nyheter om sykdom og død. Det har jeg gjort mange ganger. Den biten er faktisk mer traumatisk når du er hjemme enn i utlandet. Å reise alene hjem til en familie og fortelle at en far, mor, bror eller søster er død, er tungt. På utenlandsoppdrag deler du settingen med mange.

– Hvem går du til for å dele de tunge øyeblikkene?

– Det er til Gud og Jesus, da, sier Olberg, smiler og fortsetter:

– Det kan være en byrde å ha taushetsplikt – det kjenner andre prestekolleger til. For min egen del har jeg benyttet meg av sanitetspersonell. De jobber litt på samme måte.

Fra Tor Simen Olbergs feltpresttjeneste i Afghanistan.